Chaim Potok var en amerikansk/jødisk forfatter.  Han ble født i Bronx (New Yorks jødiske bydel) i 1929, og foreldrene hans var jødiske immigranter fra Polen.  Han var eldst av fire søsken, som alle enten ble rabbi, altså en jødisk prest, eller giftet seg med en.  Han har skrevet en rekke romaner, men bare 3 av dem er oversatt til norsk, bøkene om Asher Lev og Davitas harpe.

Boka handler om Iliana Davita Chandal som vokser opp i New York i 1930- og 40-årene.  Foreldrene er aktive kommunister, og flytter rundt fra det ene elendige nabolaget til det andre.  Grunnen er at foreldrene hennes ofte holder støyende husmøter, og blir upopulære i nabolaget, ofte blir de kastet ut igjen nærmest før de har pakket ut sakene sine.

Iliana er en følsom og svært intelligent jente, hun er også ensom, rekker aldri å bli kjent med folk før foreldrene må flytte igjen.  Foreldrene hennes er både fjerne og svært nærværende på samme tid.  De har nesten daglig folk på besøk, diskuterer mye over hodet på Iliana, hun føler seg ofte oversett.  Samtidig er hun en vitebejærlig ung dame, og spør og graver om alt og ingenting, og på den måten utvikler intelligensen sin.  Leseren innvies i denne prosessen; hvordan Iliana gradvis tilegner seg kunnskap gjennom spørsmål hun stiller til foreldrene og andre voksne rundt seg.  Kunnskap hun neppe kunne fått uten kloke og engasjerte voksne som gir henne gode svar.

Iliana er ca 8 år i starten av boken, og leserne opplever handlingen gjennom hennes barnesinn.  Forfatteren, som jo er en mann, håndterer dette veldig troverdig.  Ettersom hun  utvikler seg og blir eldre, og oppfatter mer av voksenlivet rundt seg, blir også refleksjonene hennes preget av det.

Foreldrene hennes er svært politisk aktive, begge kommer fra religiøse hjem, men er ikke religiøse selv.  Moren kommer fra en polsk/jødisk familie, faren fra et kristent hjem. De har liten kontakt med familiene sine, utenom morens fetter Ezra, som moren har et nært forhold til, og David, sønnen hans.  Disse er troende jøder, og lever etter regler som Davitas foreldre ikke gjør.

Davita grubler mye, og etter hvert som hun utvikler seg, trekkes hun mot det jødiske miljøet som hun på en måte er en del av, men som foreldrene er svært kritiske til.  Hun begynner å gå i synagogen på lørdager, selv om hun må sitte bak et forheng fordi hun er ikke-troende.  Gradvis blir dette livet og miljøet viktigere for henne, og selv om hun for eksempel er sterkt kritisk til at kvinnene i dette samfunnet er svært undertrykte, de får blant annet ikke lov til å lese kadesh, som er en velsignelse for de døde -  dette gjør Davita svært opprørt.

Allikevel velger hun å gå inn i dette trossamfunnet, og det virker som om hun gjør det fordi hun trenger en tilhørighet, trygghet.  Det er viktig for henne å finne tilbake til røttene sine, finne et grunnlag i tilværelsen.  De jødiske tradisjonene og ritualene er viktigere enn selve troen.

Tittelen, Davitas Harpe, refererer til dørharpen som familien alltid har med seg til de stedene de flytter, den blir alltid hengt opp på døren, og spiller fin musikk når noen kommer eller går.  Denne harpen er det eneste Davita har av kontinutet når hun vokser opp, alt annet forandrer seg hele tiden.

Davitas Harpe er en god bok, det er en  bok som er vanskelig å legge fra seg.  Ikke først og fremst fordi handlingen er så spennende, men fordi den er utrolig godt skrevet.