Micha vokser opp i en helt vanlig familie, med mor, far og to eldre søsken. Den er nok også vanlig i den forstand at dette er en familie som er relativt lite opptatt av politikk. Men de bærer preg av å bo i et totalitært regime. Naboen mistenkes for å være stasiagent og faren reagerer ofte på all den urettferdighet den vanlige østberliner må tåle. Han har en lang liste over ting han ønsker å innberette. I Øst Tyskland er det nemlig ingen ting å klage over, men man har muligheten til å innberette saker. Hans kone setter alltid en effektiv stopper for dette. Hun mener det beste er å gjøre som man bør, slik at barna får de beste utdanningsmuligheter og slik at naboene ikke har noen grunn for å angi dem.

På ettermiddagene og kveldene samles Micha og vennene hans. De hører på Rolling Stones og The Doors, de drømmer om jenter – dvs alle drømmer om den samme jenta: Miriam.
Lengselen etter Miriam følger som en rød tråd gjennom hele fortellingen. Det gjør det jo ikke enklere for gutta at hun mener vest-tyske gutter kysser på en mer spennende måte enn de øst-tyske

Hva er det med denne lille tynne boken som gjør den til en god leseopplevelse?

Boka er lettlest; det er korte kapitler, som veksler mellom fortelleren Michas tilbakeblikk og dialoger. Begge deler er spekket av varme, humor og ikke minst store doser ironi. Dette er ikke en begredelig fortelling om hvor tøft livet var i Øst-Berlin, dette er en fortelling om hvordan det er å vokse opp. Her, som andre steder, tester ungdom grenser, er i opposisjon, forelsker seg. Den oppveksten man har, er den som er naturlig – det er den man kjenner.