Artikkelen er skrevet av Fred G. Bergersen
Ja, lykkelige er vi som opplevde Pustutbakken. På toppen av Grønsundåsen lå et fryktinngytende stillas av tømmer og treverk med flere avsatser, og hoppet lå på brinken der skråningen faller ned mot E-18. Det er en skjæring i fjellet der nå og unnarennet er sprengt vekk. Hoppet var bygd av plank, som et lite hus, og var så stort at det rommet redskapsskjul.
Men i 50 årene råtnet det meste av treverk og alt ble revet av sikkerhetsmessige grunner. I stedet ble det bygget tre mindre hopp av ulik størrelse ved siden av hverandre på kulen, med samme unnarenn og ulike tilløp i åsen. Og slik ble Pustutbakken et sted for nær sagt alle, der skoleskirenn og mer spesialiserte renn i regi av Holmen IF ble arrangert. Hele åssiden på Grønsundåsen var tumleplass for flere slalåmbakker og hoppbakker, men det kan jeg fortelle om en annen gang, for Pustutbakken fortjener sin egen historie.
Og hvilket samlingspunkt det var! Nær sagt alle hoppet på ski den gangen og som regel lå bakken nypreparet og innbydende for mange titalls tilreisende hoppere. Pustutbakken var et begrep. Og i ettertid har jeg undret meg over hva som skapte bakken til en institusjon i nærmiljøet, og da kjenner jeg savn etter mange jeg var glad i: Nesten alltid var Nils R. Dahl til stede. Nils var snekker fra nabolaget og faren til Øyvind, en av distriktets beste hoppere. Uansett forhold; Nils var der med skuffe og rake og vi tråkket bakken. Jeg vet ikke hvor mange hundre ganger jeg tråkket den bakken, men det kjennes ikke som en eneste gang for mye. Bakken gav fellesskap, utfordringer og opplevelser og var et strålende eksempel på dugnadsånd og kameratskap i regi av Holmen IF.
Det hendte sneen lavet ned og at granene hang som tunge skulpturer med bøyde nakker i tussmørket. Men så kom elektriker Fjellstad, fatteren til Terje og Kåre og ordnet lys. Snart lå bakken der i et eventyrland av hvitkledde, lysende graner som noe av det vakreste jeg har sett. Da gikk Nils Dahl opp på tribunen etter endt dyst og fyrte opp en fortjent pipe. En linn eim av tobakk, det var ”Blå strek”, smøg seg mellom granene, og jeg kan vanskelig tenke meg en herligere parfyme enn duften av granbar, sne og Tiedemans blå. Da var det godt å leve for en liten pjokk.
Rennene var store begivenheter. Allerede dagen før ble hoppene kledd med rødt stoff på forsiden. Så ble trestaur slått i bakken og tauverket spent opp for å skille publikum fra bakke og slette. Ved nitiden søndag morgen kom Gunderson med varebilen. Han hadde platespiller og høytaleranlegg av blikk og snart ljomet høystemte marsjer med hissig diskant over jorder og nabolag. Da økte aktiviteten. Bord med kokeapparater og svære kjeler kom på plass. Snart duftet buljong, kaffe, vafler, solbærtoddy og en snev av sur parafinrøyk over jordene og folk strømmet til mens Holmenkollmarsjen spilte om og om igjen. Jeg husker noen av smilende bak pølsekjelene: Fruene Fjellstad og Jørgensen, fru Thorsen, Astrid Holmkvist, Gjertrud Dahl, fru Rønsdahl, for å nevne noen.
Bakkesjef var Ragnar Baklid og ubestridt hoppsjef var Bjarne Dahl. Erik Thorsen var over alt, og sammen med Jon Rønsdahl, Jørgensen, Nils Dahl og Fjellstad var de stammen i arrangementskomiteen. Hvilken dugnad disse la ned for nærmiljøet og datidens oppvoksende slekt!
Etter rennet ble resultatene alltid regnet ut hos Gottfred og Gunnar Gundersen i det Gule huset ved enden av sletta. Senere flyttet familien Skogli inn i det huset og overtok som vertskap for resultatkomiteen. Og litt i skumringen kunne den høytidelige premieutdelingen begynne i skråningen mot Nesbruveien. Nå ligger kontorfløyen til IKEA der.
På venstre side av unnarennet sto det 4 graner omtrent på rekke. De utgjorde bastante mål for dyktighet - eller det motsatte.
”Han har hoppa til 4’de grana” kunne du høre på skolen, og da skjønte du at at fyr’n kunne sine saker. De som kom til 1 eller 2 grana snakket sjelden høyt om akkurat det. På høyre siden av unnarennet sto en gran helt for seg selv. Dit var det 21 meter og litt forbi den satte Arve Andresen fra Frisk bakkerekord med 24 meter, jeg tror det var i 1958.
Kanskje er det hyggelig om en del av navnene fra denne tiden nevnes: Fra Asker kom Vidar Jensrud, Rolf Nygård og brødreparene Steinar og Ivar Antonsen, samt Jon og Øyvind Andersen. Fra Heggedal: Tor Rønneberg, Øystein Øverby og Per Lebesby. Fra Fossum kom Jon (Joppe) Sannerud, Einar Dahle og Brekken. (Hva var fornavnet hans?) Fra Haslum og Stabekk kom Helge Nordahl, Tom Nyberg og Giert Andersen.
Men Pustut hadde sin lokale, faste gjeng. Øyvind Dahl, Jan Gunnestad, Terje Fjellstad, Jan-Erik og Terje Thorsen, Tore Elton, Sven Jacobsen, Johannes Hartmann, Tore Dahl, Lars Utne, Steinar Jensen, Terje Fjellstad, ”Bulle” Jensen, Tore Jørgensen, Svein Olaussen m.fl. Fra Nesøya kom Arnfinn (Bobbo) Andresen, Kjetil (Kez)Nissen Lie og Tom Kolberg. Fra nærområdet kom Birger og Gulbrand (Gulle) Gagnum, Jens Fredrik (Jeffen) Sørli for å nevne noen. Og stas var det når de store gutta kom på besøk: Stein Bakli, Jon Rønsdahl, Trond Hvalstad, Odd Auke, Leif Gundersrud og Helge Gagnum.
Men kongen av Pustutbakken var Bjørn Løken. Når Bjørn kom syklende med Hovdeskia fastspent til sykkelstanga ble det høytid i bakken. Ingen kunne kjøre medder som Bjørn, og ingen hoppet så kraftfullt og stilig som han. Uten å vite det var han et ideal for mange av oss, og hadde en autoritet som bare naturlig talent kan utvise. Han ble da også en av de få som bygget videre på skiferdighetene og fikk skistipend og utdanning i USA, og ble amerikansk universitetsmester i hopp. Og det startet i Pustutbakken!
Nå er det knapt rester av Pustutbakken igjen. Men bakken ligger som et uutslettelig minne hos meg og sikkert hos mange, mange andre grånende herrer.
I denne lille beretningen har jeg naturligvis glemt flere navn. Men håpet er at leseren får assosiasjoner og kan huske videre blant sine Pustut minner.
Og selv om idyllen i vårt oppvekstmiljø skjendes og herjes med, kan ingen ta fra oss minnene. Og gode minner er viktige. Ikke minst gode minner om de som sto sammen og skapte en rik og god oppvekst for mange av oss. Så i all erbødighet:
Takk!