Gjestegiveri, skysstasjon og postbønder på Askergårdene

I 1648 bestemte kongen at det skulle være 3 mil mellom hvert gjestgiveri og 1 mil mellom hver skysstasjon. Dette passet godt for Asker-gårdene, sentralt som de lå ved den gamle Kongeveien mellom Kongsberg og Christiania med 3 mil til hovedstaden og 3 mil til Drammen.

Bildet er tatt fra Villa Solhaug, dr. Kierulfs bolig, sett mot gavlveggen på Østre Asker, br.nr 1. I midten synes låven på Østre Asker, br.nr 7 og helt til høyre vånigshuset på Vestre Asker. Foto: Hjalmar Kierulf/Asker bibliotek

Allerede i 1663 ble det gitt bevilling for skysstasjon og gjestgiveri til Ravnsborg nede på Hvalstad.

Ravnsborg
Ravnsborg gård- og skyss-stasjon med daværende Drammenvei gjennom tunet. Stedet har fungert som gjestegiveri, tingsted og skysstasjon. Hovedbygningen og låven på bildet brant ned i hhv. 1937 og 1928. Foto: Asker bibliotek

Og da veien var ferdig gjennom Asker 2 år senere, fikk de Asker-gårdene som lå i veikrysset mellom Kongeveien og Hønsveien, skysstasjon og postbetjening. Det ser ut for at denne oppgaven ble delt mellom de gårdene som hadde plass.
Neste skysstasjon med gjestgiveri lå på Gjellebekk, strategisk plassert på høyden mellom de bratte bakkene fra Asker og de enda brattere Paradisbakkene opp fra Drammen. Om vinteren ble det brøytet vei over Bondivann og Gjellumvannet.

Gjellebekk skysstasjon

Gjellebekk skysstasjon. Tegning av Otto Valstad. Foto: Digitalt museum

Sølvveien til Christian lV ble anlagt primært for frakt av det edle metallet fra Kongsberg. Omtrent samtidig ble Postvesenet etablert. Posten skulle raskt fram, og på skysstasjonene tok uthvilte folk over postsekkene som ble fraktet på hesteryggen eller med hest og vogn. Postkarlen (postmannen) som til Asker, hadde startet turen på Ramstad i Bærum. Her ble posten tatt over av en asker-børing. En postkarl var fritatt for militærtjeneste. Den ansvarlige bonden hadde også store fordeler ved dette vervet. I 1805 gikk det post fra hovedstaden gjennom Asker 2 ganger i uka.

Trafikken øker

Da Dikemark Jernverk ble etablert i 1699, økte trafikken på Kongeveien og tilstøtende kjerreveier. Store mengder trekull fra et stort område skulle fraktes fra kølabånnene (kullmilene). Jernmalm i Vardåsen viste seg ikke å være tilstrekkelig, og den måtte skaffes fra kysten helt ned mot Sørlandet. Det ferdige produktet skulle sendes ut fra Leangen og Drammen.

I tillegg økte belastningen ved marmorbruddene på Gjellebekk, kjøring av kalk fra de utallige kalkovnene langs veien og jordbruksvarer til Christiania.

Og i 1770-årene ble det satt i gang passasjertrafikk fra København via hovedstaden og til Kongsberg.

Trafikken ble etter hvert så stor at da Asker herredsstyre i 1844 ville ta av prestegårdsjordene for å bygge Jansløkka skole, protesterte sognepresten heftig. De små børn kunne bli trafikkskadet! Sannheten var nok at han ville beholde jordene sine.

Asker-gårdene

Kongeveien gjennom Asker var en av hovedferdselsårene på Østlandet. Men veistandarden var nok ikke den beste. Det var absolutt nødvendig med et sted å hvile etter en mils kjøring. Og 3 mil til neste sted for overnatting, mat og drikke måtte nok ha syntes lang.

Det krevdes kongelig tillatelse for å drive et gjestgiveri før Formannsskapsloven kom i 1837. Det var strenge skjenkeregler. I kirketiden var det skjenkestopp. Østre Asker hadde rettigheter til å drive gjestgiveri på 1700-tallet. I 1791 ble Knud Tollefsen Askers bestefar stevnet for retten for å ha skjenket folk i kirketiden, dans og kortspill. Men i 1806 fikk sønnen ny bevilling. Han hadde nok lovet bot og bedring.

Da Asker Formannskap i 1840 skulle avgjøre videre skjenkerettigheter, ble det også spetakkel. Da var det selveste Knud Tollefsen Asker som var eier av gården. Flertallet synes det var nok med skjenkesteder og henviste til Ravnsborg og Gjellebekk. Noe alle visste var at det var flere uautoriserte skjenkestuer langs Kongeveien mot Gjellebekk.

Les mer i Karl Nilsens artikkel under.

Juni 2021 Jon Christofersen

 

Brennevinskroen på Østre Asker i hardt vær

Av Karl Nilsen

Stedet der Drikke udtappes og Lidenskaber bruse!

Det var litt av en salve som den nye gårdbrukeren på Østre Asker, den senere landskjente venstremann, ordfører og bygdens velgjører Knud Tollefsen Asker måtte døyve da han overtok de gamle gjestgiverrettighetene i 1839. Og de var virkelig gamle. Så langt tilbake som i 1791, nesten 30 år før Knud Asker hadde sett dagens lys, var gården i søkelyset. Også den gang var det en av Askerslektens mange Knud'er som måtte til pers, anmeldt til myndighetene av en av bygdens øvrige storbønder, Jocum Larsen Aaby. Det ble en kjempesak allerede da med bygdens gjeve te bønder i vitnebok en. Retten ble administrert av fogden justitsråd Bukier. Åstedet var bygdens faste tingsted Ravnsborg gård, og som lagrettemenn fungerte Peter Jonsen Berger og Anders Larsen Solstad.

Her ble det rullet opp hvorledes gjestgiverprivilegiene var overtrampet med utskjenking i kirketiden til overmål, dans og kortspill. Jo, det var liv i gamle Asker!

Men det ble også sagt fra vitner at det ikke hadde forekommet dans i kirketiden. Hørt på maken! Enda det bare var et stenkast fra Askerkirken. Nei, det hadde vært rolig etter at presten hadde gått på stolen, og ingen hadde dratt fra Askerkroen til sin plass i kirken i synlig påvirket tilstand. Det var altså i 1791.

Nye problemer

Men i 1840 smalt det igjen. Da var bygden virkelig i kok. De første aviser var kommet, blant dem Kommunebladet. Den refererte i klar tekst hva som foregikk.

En innsender skrev blant annet at det måtte være tungt for Formannskapet å se seg skuffet i en sak som omfattet en av landets og Askers «dyrebareste interesser, nemlig medborgernes hell og lykke». Artikkelen avsluttet med spark til Askerkroen: «at denne lykken ikke sjelden tilintetgjøres ved Drukkenskabs fordærvelige Følge».

Formannskapet hadde altså avslått hele bevilgningen, men departementet hadde godkjent den, selv om loven var klar: «på landet må ingen andre gjestegiverier, vertshus eller kroer finnes enn de som er nødvendige for de reisende». Nødvendigheten betvilte formannskapet med rette. Skyss-stasjon med skjenkerettigheter var det både på Ravnsborg og på Gjellebekk på Lierdelet. De reisende måtte kunne styre sine lyster over den korte avstanden uten «mellomlanding». Sant nok. Når vi dertil vet at det lenger oppe i Askerbrubakken var kroer på den tid som drev uten tillatelse, var bygden godt dekket. Attåt-næring på si. «Overflødige krosteder oppstår som ulvegraver hvori en mengde fristes til at falle glemmende både religiøs og constitusjonell frihet», skrev en annen forarget medborger. Høytidelige og store ord på det lokale plan.


Formannskapet går mot bevilling

Formannskapet sa kort og godt at kroen på Østre Asker var overflødig. Den var skadelig og kunne til og med avstedkomme bråk og slagsmål. En medvirkende årsak til avslaget var også at kroen lå nær kirken og således ikke forenlig med alminnelig moralsk oppfatning. Forrettende prest Biørn hadde i sin innstiling sagt blankt nei.

Stridens bølger gikk høyt utover våren og sommeren 1840. Både formannskap og fattigkommisjon måtte rykke ut med egne avisinnlegg. Formannen i fattigkommisjonen, sokneprest Alexander Lange beskrev blant annet den gitte bevilgning som høyst bedærvelig og helt i strid med bestemmelsene.

Fra annet hold ble det sagt at «rolige Askerfolk» lenge har hatt ønske om å få slippe skjenkekroen på Østre Asker - og hadde håpet at bevilgningen nå endelig skulle gå ut når den nye eieren overtok. «Bygden måtte ikke fortsatt besettes med denne skjenkestue, het det. En enkelt innsender drev det så langt i sine kraftangrep at han spådde «et forøket fattigvesen, ektefellers uenighet og skilsmisse, foreldres sorg over forførte børn».
Han sluttet med følgende versestump:

Hun har ingen helbred og han ingen marv,
Hva skal de gjøre til fedrelandets tarv?

Det siste avisen inneholdt var noen fortrøstningsfulle ord til formannskapet i tidens høytidelige stil: «at Asker Formannskab fremdeles må vedbli at ivareta sitt kall. Tap ikke lysten til at virke, kjære Formann. Thi det er eders Pligt og dertil have medborgerne kaaret eder ved sin Tillid som bør være dyrebar - og ikke misbruges.»

Som man vil forstå, var det ikke bare den «fordærvelige» kroen saken gjaldt, men like meget skuffelsen over at makten i bygden ikke lå der den skulle, hos formannskapet. Vi skal huske at Formannskapsloven på dette tidspunkt bare var tre år gammel og den kommunale selvbestemmelsesrett heller ikke eldre. Asker, med sin aller første ordfører, kaptein Gløersen, fikk altså hardt prøve sine nyvunne rettigheter på en høyst stemningsmettet sak.

Den berømmelige kroen på Østre Asker, lavloftet og sikkert koselig, ble imidlertid revet i 1870-årene og solgt. Den havnet nede i Hønsgata. Fortsatt er deler av den innebygget og gjemt i fru Gudrun Andersens villa, tett ved veien. (Nå Hønsveien 75A.)

Fra Karl Nilsen: Askerbøringen i sorg og glede. Asker og Bærum Historielag 1982.


Postbøndene på Askergårdene

Av Karl Nilsen

Posthornet maa blæses deri, at han kan give kjendelig lyd.

Postsekk og posthorn
Postsekk og posthorn fra skyss-stasjonen på Østre Asker gård, trolig fra 1910. Nå på Asker museum. Foto: Tore Hanevold


I høytidelig patent av 27.2.1832 ble Truls Hansen Asker beskikket som “postkarl” for 5 år. Han ble, som mange av sine forgjengere gjennom et par hundre år, fri for all militærtjeneste for fremtiden . Postbonden selv, det var vel far hans, fikk innvilget store lettelser i forhold til Askerbøndene ellers. Men det førte plikter med seg.

Askergårdene, klyngen ved Kongeveien mellom Christiania og Bragernes, hadde derved fornyet sin status. De hadde fra gammel tid vært bygdens uomtvistelige sentrum. En postinspeksjon i 1689 sa det iallfall slik. Og sentrum hadde denne underlige gårdslandsby midt i bonde-Asker vært. Poststedet vekslet mellom Østre- og Vestre Asker gård. Det ser ikke ut til at det ble nedlagt før i den legendariske Knud Tollefsen Askers tid. Han sluttet som ordfører i 1867. Skal vi anta at gårdene var bygdens sentrum i ca. 250 år!

Men tilbake til poststasjonen. Ved postens «forventede Ankomst» måtte hest, kjerre eller slede med tilbehør være iorden til postens «uoppholdelige Befordring». Postvesken måtte legges slik i kjøredoningen at klaffen vendte nedad slik at «regn ei kan flyde ind i samme.” Det manglet ikke på detaljer i reglene fra Kongens København . Under befordringen måtte ingen annen enn postkarlen sitte i kjerra. Det var heller ikke likegyldig hvem som ble tatt ut til postkarl, en jobb med livsvarige plikter, men også rettigheter.

Postanordningen av 1758 for fellesriket motiverer nye forbedringer med at korrespondansen i Norge må bli kyndigere enn hva som «hittil haver skeet formedelst Postbøndernes Seendrektighed på adskillige Stæder. Fra nå av skulle det bli en annen dans. Myndighetene måtte til gjengjeld friste postbøndene og deres postkarler med ytterligere friheter.

De skiftende postkarler måtte også kunne bruke posthornet, ser vi av oppbevarte skriftlige pålegg. Det var klare og detaljerte bestemmelser om det. Når han var underveis til neste stasjon på Gjellebekk på Lierskogen skulle han, spesielt i mørket, «blæse saa betimelig» at folk i tide kunne vike av veien,.Det medførte straff ikke å vike unna.

Han hadde forkjørsrett uansett og skulle «stedse kjøre på Veiens høyre Side hvis saadant er muligt». Dette gjaldt også forbikjøring. Når han nærmet seg poststedet, skulle det også blåses for å varsle om ankomsten. For ikke å snakke om hvis han under veis skulle komme i fare eller det skulle tilstøte ham noe. Da skulle han blåse så meget han kunne for «derved at underrette de i Nærhedenværende Folk om at han trengte Hjelp og for at kunde finde ham især om det var mørkt».

Så satt da postkarlen på Asker gård og ventet på sin kollega fra Ramstad gård i Bærum. Han ankom et par ganger i uken til noenlunde bestemt tid . Vi ser ham for oss runde den krappe svingen ved kirkeporten (der Marthamonumentet idag står) på to-hjul med posthornet i munnen. Han varslet så det kunne høres. Nå kommer posten til Asker - vær klar! Posten skulle frem, da som nå!

Fra Karl Nilsen: Askerbøringen I sorg og glede. Asker og Bærum Historielag 1982