Av: Frøydis Bryhn Ross

To ganger i året i juni og desember holdt skole- og fattig­ kommisjonen møter under ledelse av sognepresten; det ble ført protokoll over møtene, og denne møteprotokollen gir oss i dag en viss innsikt i hvordan prestegjeldet håndterte innføringen av skoleplikt, riktignok 70-80 år etter at skoleloven var vedtatt.

Frem til 1822 innehadde Jacob Neumann presteembetet. Han hadde allerede i 1807 utarbeidet «Plan over skolevesenet», sterkt engasjert som han var i opplysning av sognebarna. Planen ble ikke vedtatt før i 1813 den 27. september, og foruten de to faste skolene på Bærum Jernverk og Fossum ble prestegjeldet inndelt i 8 skoledistrikter som Neumann igjen delte inn i 3-4 roder. I sin «Plan over skolevesenet» hadde Neumann for­søkt å bøte på forskjellen mellom de eiendomsløse og gårdbrukernes barn i skolestua. Skoleholderne eller lærerne fikk i oppdrag å kjøpe inn nødvendig skolemateriell til sin rode. Formuende barns foreldre skulle betale skolemateriellet, mens de uformuende barna fikk fritt skolemateriell. Dessuten skulle ikke mangel på klær og skotøy hindre barna fra å møte på skolen. Foreldrene eller de foresatte hadde plikt til å søke kommisjonen om støtte slik at barna kom i skole. For det var gjennomføring av skoleplikt som var kommisjonens viktigste oppga­ve å følge opp. Riset bak speilet for ikke å sende barna i skole var mulkt, 2 skilling pr. dag måtte foreldre/de foresatte betale skolekassen. For barna var straffen å måtte utsette konfirmasjonen. Alvorlig skoleforsømmelse skulle innmeldes til amtet og kunne straffes med tukthus.
På møtet i skolekommisjonen ble lærerne bedt om å legge frem sin skolejournal og oppgi antall forsømmelser. Ofte ble navnene på de barna som ikke hadde møtt frem, ført inn i protokollen. Det kunne variere fra null til 24 som hadde forsømt skolen. Mellom 1817 og 1825 ble to forsørgere truet med tukthusstraff under henvisning til loven av 1739, fordi de ikke hadde sendt sine barn eller tjenere på skolen. Men var forklaringen mangel på sko og klær ble mulkten ettergitt til tross for Neumanns «forordning». Vanskelige veiforhold var en annen gyldig grunn. Barna på Rustad gård i Vestmarka fikk etter­gitt mulkten i vinterhalvåret, men i sommerhalvåret var veien ingen grunn til å slippe skolegang. Det ble heller ikke gitt mulkt i våronna. Flere 10 år gamle jenter ble unnskyldt for­di de måtte passe sine småsøsken eller som Johanna som måtte passe gårdbrukerens barn. Gutter som var til sjøs, på fiske eller gikk sammen med faren som var håndverker, fikk også ettergitt mulkten.

Skolefraværet var størst blant barn og unge som tjente hos andre. Da var arbeidsgiverne ansvarlig for mulkten. Men ikke for tjenestejenta Kari Larsdatter. For hun hadde gått hjem til sine foreldre i stedet for å gå på skolen «i mod sin Huusbonde og Madmoders Willie». Far til Kari ble da ilagt boten.
En annen gruppe barn som måtte forsømme skolen i sommerhalvåret var gjeterbarna. En av lærerne la frem sin bekymring for disse barna for kommisjonen. Han sa det gjaldt «forsømte barn» også fra andre distrikter, og han ba kommisjonen ret­te på «denne uorden». Kommisjo­nen behandlet saken læreren hadde tatt opp og påla de foresatte, dvs ar­beidsgiverne, «der have saadanne børn som Hyrder i deres Brød» å forplikte seg til at barna fikk under­visning såsnart det ble holdt skole i roden etter gjetertiden. Lærerne ble lovet premie på to spd. for hvert gje­terbarn som lærte «å lese i Bog».

Det var nærliggende å stille spørsmål om de unge som tjente hos an­dre fikk stå til konfirmasjon i rimelig alder. Konfirmasjonen var jo inn­gangsbilletten til det voksne liv, og kommisjonen la stor vekt på å følge dette opp. Det var derfor interessant å gå gjennom konfirmantlistene, for her ville det komme frem både alder, bosted og evt. konfirmantens yrke. Jeg fant 61 tjenere i perioden 1817 til 1825 som stod til konfirmasjon. Gjennomsnittsalderen var 17,5 år, mens de øvrige lå rundt 15 år. Etter forordning av 25. mai 1759 skulle konfirmantene være 14-15 år, og ikke over 19. (Isåfall måtte presten melde i fra til prosten som skulle prøve vedkommende.) Den eldste jeg fant i konfirmantlistene var 28 år; i merknadsrubrikken hadde presten skrevet «yderst forsømt». Den eldste som er nevnt med navn og alder i møteprotokollen, var 21 år. Maria Larsdatter var 20 år, og kommisjonen besluttet at hun skulle følge skolen så lenge den var i hennes distrikt. Gårdeierne skulle holde henne med «fornøden spise». På neste møte i skolekommisjonen et halvt år senere ble Maria igjen satt på dagsorden. Det forrige tiltaket hadde ikke ført frem. Nå skulle Maria bo hos læreren i 14 dager mot at kommisjonen betalte ham for kost og losji. Eksemplet viser at kommisjonen tok sin oppgave med å etterkomme skoleloven av 1739 al­vorlig.

Møteprotokollen har også eksempler på fravær som skyldtes «mod­villighed». Sønnen til en gårdbruker i Asker sogn likte dårlig å gå på sko­len og hadde forsømt skolen i en lang periode. Da ble faren ilagt til­leggsmnulkt og truet med tukthus, mens tjenestejenta Maria Hansdat­ter fikk følgende skussmål i kirke­ boka av presten «gode Anlæg og rosværdig leselyst».

Neumanns «Plan over skolevesenet i Asker prestegjeld» satte både faglige og pedagogiske krav til lærerne, slik også skoleloven av 1739 gjorde. Lærerne skulle «omgaaes Børnene med Kjærlighed og Taal­ modighed, aldrig tillade sig at bruge Skjelsord, give Ørefiker, raske Bør­ nene i Haaret ».  Protokollenfra mø­tene tier om dette ble fulgt opp. In­spektørene som var prestens med­ hjelpere, ga riktignok en kort uttalelse om lærernes journalføring, om de holdt undervisning til rett tid, og om de hadde noe å klage over lære­ren. En av de åtte lærerne ble riktig­ nok avsatt. Han hadde skjøttet stillingen sin dårlig og hadde slett livsførsel. Men om skolebarna var blitt skadelidende og gjenstand for lærerens slette oppførsel, sier kilden ingenting om. Forøvrig har inspektørene lite å klage over. Både skoleloven og Neumanns plan fremhevet at lærerne skulle behandle elevene ut i fra deres evnemessige forutsetninger. Men viste eleven «Gjenstridighed, Vrangvillighed, Ulydighed, Egensindighed el­ler aabenbar Ondskab» kunne han eller hun straffes. Det står ikke noe om hva slags straff, bare at den ikke kunne «exequeres» i viktige tilfelle uten prestens samtykke. Men igjen har møteprotokollen så langt jeg har kunnet se, ingen merknader om fysisk avstraffelse i skolestua. Det normative var imidlertid at elevene skulle behandles med godhet og ikke bli straffet for sin uvitenhets skyld.


Kilder:
Statsarkivet i Oslo ( SAO): Asker Prestearkiv:
Pakkesaker - nr. 16 Asker skolekommisjon
Kirkebøker - Asker prestegjeld nr.6 1814 - 1824.
I Asker og Bærum Historielags årsskrift nr.40 - 2000 er navnet Neumann for­ byttet med Normann to ganger i ar­ tikkelen. «Om folketellinger..» s. 256 . Det riktige er: «Den samvittighetsfulle sogneprest Normann renskrev» og s. 257: «husstanden til Even Ingebretsen er ført inn i boken til Normann.» Frøydis Bryhn Ross, artikkelforfatter

Forfatteren er født i Bærum i 1942 og utdannet lektor fra Oslo Universitet. Hun har arbeidet som lærer og leder i Askerskolen og er æresmedlem i Asker og Bærum Historielag på grunn av sin store innsats.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Asker og Bærum historielags årbok, skrift 41, 2001