Rønningen skole

Beskrivelsene fra den første tiden på Rønningen skole er basert på artikler i «Askerskolen», oppbevarte private dokumenter, erfaringer og erindringer fra denne tiden. Vi takker «Budstikka» som har skaffet oss fotografier fra sitt arkiv.

Rønningen skole sett fra sør. Foto: Budstikka
Rønningen skole sett fra sør. Foto: Budstikka

Forarbeid og oppstart


Med den store utbyggingen på Borgen i 60-årene, vokste det fram et behov for skoler i området. Grendeskolen på Borgen ble lansert som en virkelig nyskapning blant Askerskolene. Den skulle dekke de tre første skoleårene og en daginstitusjon for barn under skolealder. Planleggingen av skolen skjedde i nært samarbeid mellom skolefolk, arkitekter og byggekomite. Asker kommune hadde engasjert arkitektene Arntsen og Solheim som hadde tegnet skolen på Hvaler, den såkalte «Åttekanten». De var kjent for å være opptatt av landskapsskoler eller åpne skoler. Betegnelsen landskap hadde oppstått fordi man fikk en romfornemmelse som kunne minne om å være utendørs. Skolene har svært store og åpne rom med teppebelagte gulv og lyddempende himlinger, ensartede belysnings- og romklimaforhold og en fri møblering.

Grendeskolen på Borgen skulle stått ferdig høsten 1969, men bl.a. var tomtevalget gjenstand for langvarig diskusjon, så undervisningen måtte starte opp i et stort åpent areal i Bondihallen. Elna Setekleiv ble ansatt som skolestyrer (rektor), og med seg hadde hun to lærere: Astri Ofsdal og Rønnaug Ørjasæther. 90 elever, en første- en andre- og en tredjeklasse, invaderte den halvferdige idrettshallen. Da kom det godt med at Elna Setekleiv hadde allsidig utdannelse og yrkeserfaring, en bevisst ideologi og kunne tenke kreativt og utradisjonelt.

1970-1971 var første året i den nye bygningen. Da gikk 1.-4.trinn i der, neste år var det 1.-5.trinn. Så stod Borgen skole ferdig. De eldste elevene flyttet dit, og Rønningen ble en skole for 1.-3.trinn som planlagt.  Blokker og hus ble bygget i raskt tempo, og elevtallet steg stadig. To år opplevde vi at når rektor hadde lest opp alle førsteklassingene, stod det igjen elever til en hel klasse som hadde kommet flyttende i løpet av skoleferien. På det meste rommet skolen nesten 300 elever.

Bygningen


Høsten 1970 stod skolebygningen nederst i Trettestykket ferdig og fikk navnet Rønningen skole. Samme året startet Rønningen barnehage med tre avdelinger i underetasjen. Bygningen var virkelig blitt utradisjonell. Midtrommet i 1.etasje hadde ribbevegg, og rundt var det åpne areal tilsvarende 6 klasserom. Noen steder var det tunge skyvevegger som det var vanskelig å skyve, dermed stod de som regel åpne. Både elever og lærere ble raskt vant til at vi måtte være rolige og ta hensyn til hverandre.

Rønningen sett fra parkeringsplassen i nord. Foto: Budstikka

Skolen hadde fire inngangsdører, en i hvert hjørne, og elevene hadde fast inngang nærmest sitt område. Elevene hadde grei adkomst til garderobe og toaletter, så de behøvde ikke å stille opp i skolegården for å marsjere inn. Areal som på andre skoler ble brukt til korridorer, ble lagt til det store «Midtrommet.»

I midtrommet var det ribbevegg, og tanken var at det skulle være gymnastikk der. Det fungerte imidlertid dårlig når det samtidig var andre elevgrupper som skulle undervises i teorifag ved siden av. All gymnastikk ble derfor flyttet til tilfluktsrommet i kjelleren eller utendørs. I noen år hadde skolen så mange elever, at en gruppe hadde gymnastikk ute hele året – uansett vær.

Organisering av undervisningen


Det fine med en åpen planløsning, var at vi lett kunne variere hvor mange elever vi samlet rundt en lærer. Grunnprinsippet var at vi ønsket stor lærertetthet ved leseopplæring og forståelse av matematikk. Når vi skulle synge sammen eller fortelle noe for elevene, var det fint med mange elever samlet rundt en lærer (evt. to lærere). Tildelingen av ressurser tilsa en lærer per 30 (28) elever, men skolen søkte om å benytte ressursene fleksibelt. På den tiden var det bestemt at en undervisningstime var 45 minutter, men vi søkte også om å ha undervisningsøkter av ulik lengde.

Timeplanen varierte noe fra år til år, men hovedprinsippene var slik: Alle klassetrinn hadde en felles morgensamling på 20 minutter med sang, orientering om aktuelle tema og/eller høytlesning. Da underviste to lærere 100-150 elever. Etter morgensamlingen, den såkalte «20-minutter’n», hadde vi en dobbeltime hvor hver lærer hadde sin primærgruppe på 10-15 elever. Så var det friminutt med lek og moro ute. Deretter dannet 3 grupper en samling med ca. 40 elever, hvor en lærer underviste i kristendom, orienteringsfag, gymnastikk, musikk eller forming.

«Midtrommet» hvor det var plass til å samle 100 elever. Foto: Privat

Siden skolen hele tiden hadde langt flere elever enn den var bygget for, startet halvparten av elevene kl.8:30, og resten kom til samling i 3.arbeidsøkt. Etter storefri hadde andre halvpart av elevene 20 minutter samling med påfølgende dobbelttime i norsk og matematikk med sin klasselærer. Lærere i full stilling var dermed kontaktlærere for to grupper, en tidlig og en seint på skoledagen.

Undervisningen


Pedagogikken var inspirert av den åpne skolen på Hvaler, «Åttekanten», som vi hadde samarbeid med de første årene. Elna Setekleiv hadde også fått inspirasjon fra England hvor hun hadde bodd noen år. Organiseringen bygget en del på retningslinjer fra skoler i utlandet med undervisningsøkter av ulik lengde, og elevgrupper av ulik størrelse og aldersblanding. Rønningen ble kjent for sin nytenkning innen pedagogikk og sin utradisjonelle måte å organisere undervisningen. Skolen hadde stadig studiebesøk fra andre kommuner og fra utlandet. En gruppe lærere fra Uppsala fortalte om LTG-metoden (Lesning på Talens Grunn). Det resulterte i at tre lærere fra Rønningen fikk en ukes studieopphold i Uppsala, lærte om Ulrikka Leimars LTG-metode, og startet leseopplæringen etter disse retningslinjer flere år før den ble innført på de andre skolene i Asker.

Læreplanen for Folkeskolen sa at man skulle begynne skoledagen med en passende sang. Det fungerte dårlig at alle gruppene satt hver for seg og sang i det åpne landskapet. Derfor samlet vi alle elevene til felles sang i Midtrommet. Da trengte vi heller ikke å være mer enn to lærere på 100-150 elever. Vi utvidet sangstunden til 20 minutter og trakk inn litt norsk og orienteringsfag. Temaet for morgensamlingen var enten noe dagsaktuelt eller knyttet til emnet vi hadde i andre fag i den perioden. «20-minutter’n» ble en flott morgensamling hvor alle elevene satt i en ring på teppegulvet i midtrommet, noe som skapte en god følelse av fellesskap.

20 minutter var akkurat passe lenge å sitte rolig, synge og lytte. Så kunne elevene reise seg, gå til sitt hjemmeområde og møte sin klasselærer. Denne økten fikk elevene opplæring i norsk og matematikk. Vi samlet oss i en liten ring slik at vi kunne snakke sammen uten å forstyrre nabogruppa. Læreren underviste i dagens emne, elevene kunne spørre og fortelle for deretter å sette seg ved pultene sine og arbeide i bøkene eller med mer praktiske aktiviteter. På bildet under har gruppa matematikk og måler med liter og desiliter. Med såpass liten gruppe, kunne alle få prøve seg, og det var det bedre mulighet for tilpasset undervisning og individuell hjelp.

Anne Bruun Dahle underviser sin gruppe. Foto: Budstikka

Resten av dagen underviste en lærer tre grupper i orienteringsfag, kristendom, musikk, gym eller forming. I mange år samlet vi tre grupper som var samme alderstrinn, men så vokste det fram en ide om å ha aldersblandede grupper i disse samlingene. Vi erfarte at elevene hadde godt læringsutbytte når små og store var sammen. Elevene ble undervist i aldersblandede grupper i alle fag unntatt norsk, matematikk og engelsk. Siden vi hadde et åpent landskap, og lærerne hele tiden samarbeidet tett, var det hensiktsmessig at alle elevene hadde samme emne i orienteringsfag og kristendom samtidig. Et år hadde f.eks. alle om fiskerier, neste år om samer og det tredje om skogen. Dermed hadde vi rullerende årsplaner over tre år, slik at alle emnene i læreplanen ble gjennomgått.

Når vi hadde undervisning i slike fellesemner, fikk vi lånt inn og stilte ut bilder, bøker, redskap, klær og andre gjenstander om emnet. Plansjer om emnet ble hengt opp, og bøker lånt inn. Vi kunne også få foreldre eller andre inn som fortalte til alle elevene. Ved slike fellesemner, hendte det ofte at vi hadde «stasjonsundervisning»: Lærerne hadde hver sin stasjon hvor vi underviste i et bestemt tema, mens elevene sirkulerte etter en oppsatt plan.

Noen ganger i året hadde vi spesielle «verksteddager». Hele skolen hadde samme emne hele dagen, lærerne underviste i hvert sitt tema, og elevene rullerte. Hadde vi f.eks. om fiskerier, fortalte en lærer om Lofotfiske, en annen lærte elevene om forskjellige fiskeslag, en lærer skar opp fisk så elevene fikk se hvordan den så ut inni, osv. På morgensamlingen, «20-minutter’n», sang vi sanger om fisk/fisking og hadde høytlesning/fortelling om emnet, ofte fra skjønnlitteratur.

Personalet på Rønningen skole var bevisst på å bruke nærmiljøet. Vardåsen lå rett utenfor skoledøra og ble brukt både vinter og sommer. Der foregikk både skitrening, skogsturer og spesielt undervisning i naturfag hvor vi hørte på fuglesang, så på planter og dyr, plukket blomster, bær og sopp.

En dag i uka hadde alle forming (kunst og håndverk) i denne timen. Dette var praktisk på grunn av lydnivået som ofte blir litt høyere ved praktiske aktiviteter. På formingsverkstedene var elevene hele tiden organisert i aldersblandede grupper. De lærte mye ved å forklare og vise medelever hvordan ting skulle lages. Kunst- og håndverksaktiviteten varte litt mer enn en klokketime, og det ble en meget trivelig undervisning hvor det ofte kom foreldre som hjalp til litt. Lærerne underviste i forskjellige teknikker, og elevene rullerte etter en plan.

I begynnelsen av 70-åra hadde skolen et 2-årig forsøk med undervisning av 6-åringer som var organisert av Forsøksrådet. Noen år seinere ble skolen øvingsskole for lærerstudenter fra Sagene lærerhøyskole, og det fortsatte i flere tiår. Alle lærerne hadde studenter med i sin undervisning, men en eller to lærere var ansatt som øvingslærere. De hadde veiledning med studentene og samarbeidet med lærerhøyskolen. Dette var en inspirasjon for alle lærerne. Vi måtte begrunne vår pedagogikk og vise at den fungerte. Studentene fikk erfaring fra en utradisjonell skole, og de ble bevisste at undervisning kunne foregå på andre måter enn hva de selv hadde opplevd i tradisjonelle klasserom.

Rønningen skole hadde i mange år et vennskapsskip som het «Jessie Stove». Det var et kjempestort tankskip som gikk i utenriksfart. Elevene skrev brev og laget tegninger som vi sendte til mannskapet på båten. «Onkel Nielsen» som arbeidet på båten, skrev til oss om båten og mange steder som de besøkte. Han sendte presanger som vi stilte ut i et glassmonter på skolen. En gang noen fra mannskapet besøkte skolen, ga de oss en lur. Den var så verdifull at vi etter en tid overleverte den til Ringve Museum.

Lærersamarbeid og elevmedvirkning


Rektor ledet skolen i tett samarbeid med lærerpersonalet. Hver 2.-3.uke hadde vi lærerråd hvor pedagogikk ble drøftet, retningslinjer trukket opp og planer for hele skolen ble laget. Lærerne arbeidet i tette team som hadde ukentlige planleggingsmøter. Møtene foregikk de først årene på kveldstid i lærernes private hjem, inntil vi etter noen år fant på å betale våre dagmammaer for et par timer ekstra slik at vi kunne sitte på skolen og planlegge etter at elevene var gått hjem.

Annenhver uke hadde vi «Allmøte». Her ble slike saker drøftet som man vanligvis tar opp i elevråd. På veggen i midtrommet hang en rød postkasse hvor elevene puttet brev om saker som de ønsket skulle tas opp på allmøte. Det fine var at alle elever og ansatte var til stede og kunne belyse sakene. Noen saker ble avgjort i allmøte, andre saker måtte sendes som forslag til lærerråd, rektor, FAU eller skolesjefen.

Skolens fane


Rønningen skole deltok i Askers store 17.mai-tog rundt Skaugum. Første året laget vi en fane av filt og strie som viste en gruppe elever som samarbeider rundt et bord, akkurat slik vi gjorde på Rønningen. Denne fanen ble brukt i mange år, inntil Kari Silihagen i 1988 sydde en ny fane i flott stoff med samme motiv. Kari Silihagen var mor og seinere lærer ved Rønningen skole.

Elna Setekleiv og Kari Silihagen med skolens fane. Foto: Budstikka

Glimt fra 80-tallet


70 -og 80-årene på Rønningen skole bar preg av flere interessante prosjekter. Det blir umulig å lage en oversikt over alt vi la vekt på, derfor er det valgt å gå litt grundigere inn i en periode som engasjerte både lærere og elever fra -85 og utover.

I førsten av 80-årene fulgte vi med på arbeidet med den nye læreplanen, M-87. I forkant kom det signaler og høringsutkast som førte til at vi valgte å konsentrere oss om fagplanen i Norsk, både den muntlige og den skriftlige. Vi hadde vært gjennom en periode med LTG-metoden (Læring på talemålets grunn) som var utviklet av den svenske pedagogen og språkforskeren Ulrika Leimar. Vi hadde samlet ulike erfaringer med denne metoden og ønsket ikke å stoppe opp med denne, men se på andre elementer i lese- og skriveopplæringen.

Vårt overordnede mål for utviklingsarbeidet på Rønningen i perioden 1985 til 1990 fikk overskriften «Elevene erobre skriftspråket».

Utviklingsplanen for denne perioden så slik ut:

    1. Talemålet 85/86

 

    1. Sanseintegrering 86/87

 

    1. Verkstedpedagogikk   87/88

 

    1. Samordning 88/89

 

    1. Skolebibliotek 89/90



I den nye mønsterplanen ble det lagt stor vekt på tilpasset opplæring.

Skolebiblioteket kom også inn som en viktig faktor i arbeidet med å motivere i norskfaget. Utviklingen av skolebiblioteket i Asker ga oss gode hjelpemidler i utviklingen av språket, både for leseutviklingen og skriveopplæringen. Asker hadde også satset på et Pedagogisk senter som utstyrte oss med hjelpemidler og ny litteratur til undervisningen.

Skoleåret 85/86


Da vi visste at barnets motoriske utvikling på de ulike trinn har mye å si for barnets totale utvikling, stilte vi oss spørsmålet: Hva kan vi gjøre i den vanlige skoledagen?

Vi så på flere variabler innenfor vårt utviklingsprosjekt. Den ene variabelen var oss selv, lærerpersonalet og den kompetansen vi hadde. Dette var det mulig å gjøre noe med, derfor valgte vi å legge vekt på kompetanseoppbygging i personalet. Vi etterlyste kurs som kunne inspirere oss. Et av kursene vi fant var innenfor feltet kommunikasjon – kommunikasjon sett i relasjon til leseopplæringen. Et annet kurs som fanget vår interesse, ble arrangert av Asker Turnforening våren -86. De hadde engasjert Ruth Sandahl fra en Osloskole, hun snakket om sine erfaringer med sansemotorisk stimulering i småskolen. Her fikk vi et kurs som var midt i blinken for vår tenkning.

Litt senere på våren -86, da nytt skoleår skulle planlegges, ble det bestemt at vårt neste skritt i utviklingsprosjektet skulle bli å lære mer om sansemotorisk stimulering og hvordan vi kunne trekke dette inn i undervisningen. Vi ville at dette skulle være et tilbud til alle elevene, da elevene i småskolen er i den motoriske gullalderen. Øvelsene måtte være lagt opp slik at alle kunne utføre øvelsene fra sitt ståsted og det måtte ligge en utfordring i øvelsene for hver især.

Skoleåret 86/87


Vår strategi ble da (som det stod i høstrapporten -86 for utviklingsprosjektet):

«Angripe gapet mellom teori og praksis.

Tilføre teori - utvikle undervisningsendringer.»

Vi startet med å samle litteratur som skulle gi oss mulighet til å øke kompetansen i personalet. En av lærerne fikk også i en periode 2 timers reduksjon pr. uke for å kunne fordype seg i stoff om emnet og legge det fram for kollegaene.

Det var mye interessant og spennende litteratur som inspirerte oss og som vi diskuterte på personalmøtene. Det var i denne perioden mange ildsjeler i både inn- og utland, som fokuserte på betydningen av den motoriske utviklingen for barns lese- og skriveopplæring.  Den danske fysioterapeuten Britta Hole hadde skrevet mye spennende om dette området.

Dette var midt i blinken for oss, vi hadde som mål å gjøre opplæringen så tilpasset som mulig. Vi fikk et godt grunnlag for hvordan utvikle elevenes motorikk ved å øve den taktile -, den vestibulære - og den kinestetiske sansen. Ved å trene disse sansene ble elevene mer parate for å kunne mestre lese- og skriveopplæringen. Basissansene er nært knyttet til hverandre

Vi hadde et godt samarbeide med skolefysioterapeut Tove B. Lampe. Hun var med oss på planleggingsdager, foreldremøter og satte oss inn i teori om små barns fysiske - og motoriske utvikling, samtidig som hun hjalp oss å lage øvelser som skulle trene de ulike sansene.

Hun ga gode råd i hvordan legge øvelsene til rette for elevene. Det ble laget øvelser som skulle trene og utvikle den taktile -(hudsansen), den kinestetiske -(muskel – og leddsans) og den vestibulære sansen (likevektssansen). De ulike øvelsene ble satt sammen til en rundløype i midtrommet som elevene kjørte gjennom i to runder. Vi ble av enkelte spådd at dette avbrekket i undervisningen ville gjøre elevene mer urolige og ukonsentrerte. Vår opplevelse ble det motsatte, elevene hadde fått brukt kroppen fysisk og arbeidsroen senket seg. Etter en prøveperiode hadde vi nå fått «Sansemotorisk trening» som et fast punkt på timeplanen. Øvelsene ble lagt til gruppetimene som et avbrekk i norsk - og matematikkundervisningen, alle dager unntatt dagen de hadde kroppsøving.

Skoleåret 87/88


I vår kompetanseheving av personalet ble vi kjent med verkstedpedagogikken og hvordan den var utprøvd. Det ble tatt utgangspunkt i Arne Tragetons bok bygd på et skoleforskningsprogram finansiert av KUD 1978 - 1981: «Småskolepedagogikk bygd på verkstedaktiviteter». Vi besøkte også en skole i Son som praktiserte verkstedpedagogikk.   A.Trageton hentet sin inspirasjon fra « Integrert dag» som var et begrep fra Primary School ca 1960 i England og John Deweys prinsipper ”learning by doing”, elevsentrering og verkstedlæring mm. Dewey høstet erfaringer fra sin arbeidsskole som han startet i Chicago i 1896, han mente at små barn lærer best gjennom konkrete handlinger og arbeidsoppgaver, og at læreren skal være en veileder og støttespiller i arbeidsprosessen. Dette passet inn i vår tenkning rundt tilpasset opplæring, da elevene her skulle prestere utfra sitt nivå. A. Trageton skriver i boka si at han finner grunnlag i mønsterplanen, både i den generelle delen og i fagplandelen, for å forsvare verkstedpedagogikk. Den praktisk- estetiske utviklingen vektlegges nå i alle fag. Verkstedtanken harmonerer også med LTG og prosessorientert skriveopplæring, som tar utgangspunkt i barnets ståsted.

Det er viktig med materiell som appellerer til barns fantasi og kreative evner. Materialene sand, klosser og leire var viktige elementer i dette opplegget. Ellers var det bare fantasien som satte en stopper for materialvalg og oppgavevalg til arbeidsøktene. Ved siden av sand, klosser og leire, hadde vi undreverksted, dramaverksted, veie- og måleverksted, eventyr/dramaverksted, kjøkkenverksted, dans osv. Verdiløst materiale ble nyttet til forming og butikklek.

Verkstedpedagogikken består av tre arbeidsøkter/faser:

1. Motiveringsfasen

2. Arbeidsfasen

3. Bearbeidelsesfasen/ Skriveøkta

I motiveringsfasen får barna vite tema for verksteddagen og hva som forventes av dem. Det er viktig å minne dem om at de må samarbeide om oppgavene, samarbeide er en forutsetning for at alle skal oppleve en god gjennomføring. De får også vite gruppeinndelingen.

Skal en bruke verkstedpedagogikken etter Tragetons ”oppskrift”, deles elevene inn i et visst antall grupper som i løpet av like mange verksteddager skal arbeide i omgang på de ulike stasjonene. På vår skole ble elevene delt i aldersblandede grupper, vi hadde også førskolebarn med oss.  «Forsøk med 6- åringer i skolen» startet i 1986. Her ble verkstedpedagogikken brukt i over 20 av 41 forsøkskommuner.

I arbeidsfasen skal elevene i grupper løse oppgaven verksteddagen handler om.  Når arbeidet er avsluttet, besøker gruppene hverandre. Alle i gruppen er med på å fortelle hva de har laget eller gjort. Læreren passer på at alle får komme til orde.

Bearbeidelsesfasen avslutter verkstedet med en arbeidsøkt i en egen bok der de skriver og tegner fra dagen, læreren kan også være sekretær for de som trenger skrivehjelp. Det muntlige språket blir skrift og elevenes egne ord blir betydningsfulle. Elevene får som lekse å vise boka, lese og fortelle hjemme hva de arbeidet med i verkstedperioden. Neste dag leser og viser de fram for hverandre hva de har gjort i «Verkstedboka» og lærer og medelever er med på å gi den enkelte positiv tilbakemelding på arbeidet.

Arbeidsmåten er tverrfaglig, da det er meningen at temaene skal hentes fra ulike fag. Tiden vi brukte til verkstedene ble tatt fra de fagene vi dekket i opplegget og var avhengig av temaene. Elevene hadde en verkstedøkt pr.uke.

Vi opplevde at verkstedpedagogikken ble et godt redskap for å følge elevenes utvikling i norskfaget. Vekstedboka ble et synlig bevis på at elevene opplevde arbeidet på verkstedene som morsomt, lærerikt og motiverende og både lærerne og foreldrene kunne følge utviklingen tett.

Verksted. Foto: Tora Marie Holt

Skoleåret 88/89


Sansemotorikk og Verkstedpedagogikk ble nå faste aktiviteter på vår timeplan.  For skoleåret -88/-89 startet vi ikke opp et nytt utviklingsprosjekt. Vi ville videreføre arbeider som var i gang og sette nye lærere inn i disse emnene.  I tillegg til de nevnte oppleggene hadde vi samtidig prøvd å jobbe grundigere med «Samarbeid hjem / skole», dette skulle også videreføres dette skoleåret.

Skoleåret 89/90


Skolebiblioteket stod som tema for dette året. Skolebiblioteket ble et av flere områder som det måtte jobbes med. Vi hadde nå et eget rom til skolebibliotek, der bøkene var ordnet etter Deweys system og med utlånsrutiner for elevene. Vi hadde også innført «Bokuka» som en årlig begivenhet. Her fokuserte vi på å gi elevene gode opplevelser med god litteratur, f.eks. bli kjent med forfattere og deres forfatterskap, oppleve høytlesning, skrive tekster selv osv.

Bokuka. Foto: Tora Marie Holt

Som ledd i arbeidet med språkstimulering, var innføring av «Lesekvarten», inspirert av FUG (Foreldreutvalget for grunnopplæringen) et godt tiltak for å styrke elevenes leseferdighet. For å få «Lesekvarten» til å fungere slik den var tenkt, måtte vi ha med foreldrene. Dette var et konkret opplegg som passet fint inn i arbeidet med samarbeid hjem /skole.

Erfaringene vi satt igjen med etter disse fem årene ga oss nye tanker og ideer. Områdene vi hadde fokusert på ble innlemmet i den vanlige skoledagen i mange år fremover og utviklet videre. Det ble jobbet mye med samarbeid hjem/skole og lese- og skriveopplæringen. Det utviklet seg også et behov for å bygge opp en idebank for o-fag/norsk. Vurdering var også et område vi hadde jobbet spesielt med i slutten av denne 5-årsperioden, vurdering både av elevenes innsats og vår undervisning, kalt kollegaveiledning, dette ble et viktig tema i tiden som kom.

Mot full barneskole fra 1.-7. årstrinn


Tusenårsskiftet kom. Elevene gikk mange ganger opp på Vardåstoppen med ved til bålet som skulle tennes der på nyttårsaften. Ca 2000 mennesker var der oppe den kvelden. Det var kaldt og mye snø og is på stien opp. De med pensko og flere andre sklei på rompa ned igjen etter en flott kveld der oppe ved bålet.

Pin nyttårsbålet år 2000. Foto: Anne Hauan

Rønningen skole skulle rehabiliteres og bli en barneskole med elever fra 1-7. årstrinn, og Borgen kombinerte barne-og ungdomsskole skulle bygges ny og bli en ren ungdomsskole. Elevene hadde  til nå gått i småskolen på Rønningen og så på mellomtrinnet og siden ungdomstrinnet på Borgen.

Dermed ble pedagogikk og struktur endret på de tre skolene på Borgenområdet. Hagaløkka ble bygd om til å få plass til 2 klasser på hvert trinn, mens Rønningens tomtestørrelse avgjorde at det her var plass til bare en klasse på hvert trinn. Diskusjoner i kommunen gikk på flere plan i denne prosessen. Det ble vurdert å bygge en ny felles barneskole på Elgen i stedet for Rønningen og Hagaløkka. Rønningen skole ble også vurdert som mulig kirke.

Rønningen og Hagaløkka skoler skulle rehabiliteres samtidig, og det store spørsmålet var hvordan dette kunne foregå samtidig som elevene fikk undervisning. Kommunen var på utkikk etter erstatningslokaler. Disse fant man på tidligere Varehandelens høgskole på Drengsrud. Asker kommune kjøpte denne, og i alle årene deretter er denne bygningen blitt brukt som erstatningsskole etter hvert som kommunens skoler skulle bygges nye eller rehabiliteres.

Rønningen og Hagaløkka flyttet inn på Drengsrud samtidig med en skole i hver etasje. Foreldrene flyttet møbler og saker, og personalet viste stort pågangsmot og fleksibilitet. Flyttekasser ble skaffet til veie fra Rikshospitalet. Det var ikke få skatter som ble funnet nederst og innerst i rom og skuffer da skolen skulle tømmes. De minste elevene ble fulgt hver dag på ny skolevei forbi Drengsrudvannet. Skogen ble brukt som gymsal, og elevene fant på nye leker i friminuttene siden verken fotballspilling eller lekeapparater gikk an på tomta.

Etter et drøyt år kunne vi flytte tilbake til en splitter ny, flott skole med gymsal, garderober, klatrevegg og scene. Pengene satt ikke løst i kommunen i de årene, så det var knapt om midler til nytt utstyr. Som lagerplass i byggeperioden hadde vi brukt det tomme bassenget i Bondihallen, og noen møbler måtte opp derfra igjen. Noen av de større  elevene fikk store gummiballer som stoler, og det var stor stas at  fysioterapeuten godkjente dem.

Foreldrene planla og gjennomførte et prosjekt med å lage et fantastisk og helt unikt sceneteppe. Alle elevene lagde hver sin stjerne som foreldrene sydde på teppet på dugnad.

Sceneteppet som ble laget på dugnad. Foto: Anne Hauan

Midtrommet var fortsatt skolens hjerte og bibliotek, og rommet ble utstyrt med mange nye PC. Her fikk alle elevene grunnkurs i digital læring. Store og lyse klasserom med fint utstyr  ble godt mottatt.

7.juni 2005 feiret hele skolen med elever, foresatte og personale 100 år etter unionsoppløsningen med Sverige. Elevene viste fram små tablåer, og klær fra gamle dager ble funnet fram eller gjort om og tatt på.  Det ble stor fest for elever med foresatte og nærmiljø på skoleområdet om ettermiddagen med folk iført gamle dagers hatter og festklær.

100 års markering for unionsoppløsningen. Foto: Anne Hauan

Rønningen i mål- og resultatstyringens tid


I denne perioden tok begrepet «balansert målstyring» form i norske kommuner. Så også i Askerskolen.  Brukerundersøkelser, medarbeiderundersøkelser, nasjonale prøver, elevundersøkelser ble viktige områder for ledelse og utvikling av skolen. Rønningen har drevet systematisk arbeid med å analysere disse resultatene for å finne kurs og retning i videre arbeid.  I dette arbeidet har hele personalet vært aktive. Målene dokumenteres i virksomhetsplanen.

Helt vesentlig for alt arbeid på Rønningen er et felles sett av verdier. Asker kommunes verdier «Åpenhet, troverdighet og gjensidig respekt» er ledesnorer i det vi gjør, og skal gjenkjennes i måten vi kommuniserer på og i samarbeidet med elever, kolleger, foreldre og samarbeidspartnere. Ordene trenger kjøtt og blod. De må være noe vi jevnlig snakker om i kollegiet. Hva betyr dette for den måten du utfører ditt arbeid på? En helt sentral intern verdi er at på Rønningen er alle ansatte like viktige for at skole og SFO sammen utfører god kvalitet. Dette ligger i ryggmargen hos alle som jobber hos oss. Kanskje er denne felles, verdibaserte tenkningen en viktig årsak til et unikt miljø hos staben på Rønningen? Alle vet hvorfor de er på jobb: For å se barna, ta dem på alvor og gi dem et godt grunnlag for videre læring.

Som andre skoler i kommunen har Rønningen i denne perioden hatt fokus på grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning, vurdering for læring, IKT og it’s-learning, positivt skolemiljø gjennom arbeid med PALS , som gjennom systematisk forebyggende arbeid og positiv involvering skal fremme god sosial og skolefaglig læring.

Skolens visjon har gjennom mange år vært «Alle elever skal jevnlig oppleve gleden ved å lykkes», og «Læring på mange arenaer». Når våre tidligere elever stikker innom skolen, enten for å hilse på, ha arbeidsuke eller ha en midlertidig jobb, slår det oss hvor viktig det er å holde på betydningen av at læring virkelig skjer på mange arenaer. For hva er det elevene snakker om og husker fra sin tid på Rønningen skole? Jo, det er «annerledesdagene», aktivitetene på uteskole og det som skjedde utenfor de faste rutinene i klasserommet.

I fremstillingen av Rønningen 2005-2016 velger vi å beskrive skolen utfra hva vi opplever at elevene forteller oss når vi treffer dem etter at skoleårene på Rønningen er forbi, fortellingene om kulturaktivitetene, uteskolen, allmøtene, «Nisse-Nils» SFO…

Kulturaktivitetene



    • Kulturkafeen: denne kvelden fylles skolen med søsken, foreldre, og besteforeldre. Rønningen skole har lange og gode tradisjoner med praktisk-estetiske fag og verkstedpedagogikk.  Dette er godt dokumentert i de foregående kapitlene om Rønningen skole. En videreføring av dette har gjennom mange år vært et samarbeid mellom elevene, de ansatte og foreldrene rundt arrangementet med Kulturkaféen. Elevene viser fram sine produkter i kunst og håndverk som de har produsert og samlet gjennom skoleåret, der de ulike teknikkene har vært hentet fra målene i kunst og håndverksfaget.  Foreldre har kafé på skolen med retter fra mange land, kaffe og hjemmebakst. Kvelden avsluttes med musikk, sang og dans framført av elever i gymsalen. Inntekter fra Kulturkaféen deles mellom et veldedig prosjekt bestemt av elevråd og FAU. FAU gir noe av inntekten tilbake til elevene, for eksempel til en ekskursjon med pedagogisk innhold.



Kulturkafeen: Elevene på 1. trinn har laget fuglebilder. Foto: Ingvild Onarheim

Elevene på 3. trinn har laget fargesirkelen med primærfargene. Foto: Ingvild Onarheim

    • Luciaspillet: I forbindelse med Luciadagen i desember framfører 4.trinn hvert år skuespillet om de gamle tradisjonene rundt Lussinatta.  Manus er utarbeidet av blant andre Gunn Werner, tidligere lærer på Rønningen skole.  Et stemningsfullt maleri utarbeidet av Gunn og Åse Ingegerd Brovold, også tidligere lærer på skolen, monteres som bakgrunn på scenen i gymsalen. Marianne Schwarz, lærer på skolen, er med som instruktør i sang, dans og bevegelse. Spillet er nærmest blitt en «institusjon» på skolen. For elevene er det et høydepunkt når det er deres tur til å framføre dette skuespillet for resten av skolen og for foreldrene i klassen. Nylig ble kulissen overført til lerret slik at det bevares godt for ettertiden. Her forteller tidligere lærer på skolen, Gunn Werner om bakgrunnen for Lucia-spillet:



"..Først ville vi finne ut hvilke Lucia-tradisjoner det fantes i Norge. Vi leste i gamle bøker og fant mange historier om Lucia-dagen, ikke bare i Norge, men i hele Norden. Vi tok utgangspunkt i tradisjoner om menneskers tro og overtro knyttet til det folk mente var den lengste natta i hele året, og kombinerte det med feiringen av St. Lucia. Vi fant sanger som passet: Santa Lucia og Lussinotte lange (Gammel norsk folkevise). Siden kom det til flere sanger. 5.klassene fikk ansvar  for dramatiseringen, skolekoret sang og 2.klassene stod oppstilt  på rekke i hvite drakter som ledet elevene inn til samlingen.

Det ble en forestilling elevene så fram til hvert år.

I 1990 ble Smedstua skole nedlagt. Jeg begynte ved Rønningen skole (som også var en landskapsskole) høsten -89.

Jeg syntes det var trist at alt det vi hadde jobbet med på Smedstua skulle bli borte. Derfor tok jeg fram ”manuset” til Luciadagen på Rønningen. Der var det bare elever fra 1. – 3. kl. 3.kl. gruppene var utrolig flinke og fikk ansvaret for ”Lucia” hvert år. Framføringen var den gang  i Midtrommet. Vi hadde en stor dukketeaterscene som vi laget kulisser til.

Ved ombygging/nybygging av skolen ble alle gamle kulisser kastet. Skolen ble nå en 1. – 7. skole. Ny gymsal med flott scene og sceneteppe ble innviet. Sceneteppet ble laget med inspirasjon fra elevtegninger og på dugnad av foreldre. Sceneveggen var ”naken” og Luciadagen nærmet seg. 4. klasse hadde ansvar for dramatiseringen.

Vi måtte få laget en kulisse som passet.

Jeg så i mange bøker for å finne et vinterlandskap som også viste deler av en gammel gård. Det fant jeg i ulike bøker som jeg lånte ideer fra. Vi hang opp flere meter med kraftpapir. Vi blandet pulvermaling med tapetklister i ulike fargenyanser. Grunnmaling i spann fikk vi fra Fargerike i Asker. De store fargeflatene malte Åse Brovold og jeg. Detaljer, lys/skygge malte jeg på til slutt. Denne kulissen ble tatt ned og hengt opp i flere år. Papiret revnet og ble limt sammen. Til slutt ble det fotografert bit for bit og overført til tekstil. Det ble et flott resultat, som hvert år lett kan henges opp og tas ned. Luciaspillet lever videre på Rønningen skole."

Lucia-spill. Foto: Ingvild Onarheim

    • Nisse-Nils. Når jula nærmer seg, spøker det litt i kriker og kroker hos de yngste elevene. Da kommer «Nisse-Nils» og gjør rampestreker og finner på mye rart.

 

    • Revy, disco, pysjparty. Mye moro skjer på trinnene gjennom tiden på Rønningen skole. Det kan være skuespill, karneval, lysfest, discoparty med kostymer og discolys, pysjparty og andre sosiale sammenkomster er minner som sitter igjen hos elevene og virker som lim i SFO og i klassemiljøet. Finalen er revyen som elevene på 7.trinn setter sammen og komponerer selv. Her er sang og musikk og dans sentralt, forrykende og ganske så profesjonelt!

 

    • Danse- bevegelse og rytmeundervisning. Siden 1988 har elevene på Rønningen hatt obligatorisk undervisning i dans. Skolen har en ansatt faglærer i dans, som underviser alle elevene i dans, rytme og bevegelse. Disse timene kommer i tillegg til vanlig kroppsøving.  Her er et utdrag hvor faglærer Marianne Schwarz  beskriver denne undervisningens innhold og organisering: 1.trinn har jevnlig, ukentlig undervisning som består av danselek og sansemotorisk trening.  Her blir barnas danseglede, musikalitet og kreativitet stimulert, de får trening i balanse, koordinasjon, fleksibilitet, styrke, konsentrasjon og evne til samarbeid. 2.-6.trinn har undervisning i dans i perioder gjennom året. Læreplanen er utgangspunkt for ulike danseaktiviteter. Elevene lærer norske og internasjonale danser, sangleker, forskjellige dansestiler som hip hop og breakdance, og de får oppgaver hvor de skal lage egne danser / komposisjoner og fremfører disse. På 7.trinn brukes timene til å lage en forestilling / revy med dans, musikk og drama. Elevene lager innslagene selv under veiledning av faglærer. I tillegg bistår faglærer i dans med koreografi og innstudering av danser i forbindelse med skuespill og fremføringer på de ulike trinnene. Alle trinn har en fremføring på scenen i gymsalen i løpet av skoleåret. Dans og motorisk trening brukes også i perioder i spesialundervisning, og faglærer har samarbeidet med fysioterapeut om dette. I drøyt 20 år har denne undervisningen foregått på Rønningen skole. Vi ser flere resultater av dette: Elevene blir glade i å bevege seg og utvikler trygghet i forhold til dans, bevegelse og egen kropp.  De får stimulert kreativitet og nysgjerrighet, de får vist andre sider av seg enn de får gjort i klasserommet, og de får selvtillit gjennom å oppleve mestring og utvikling. Elevene blir trygge på å stå på scene og fremføre dans, sang og tekst. Både gutter og jenter er aktive og engasjerte som utøvere og som publikum. Det er ikke flaut å danse, de yngre elevene blir motivert av å se at de eldre danser og er trygge på dette. Elevene utvikler koordinasjon, styrke, fleksibilitet, balanse og musikalitet. Gjennom denne undervisningen utvikles også konsentrasjon og evne til å samarbeide. Timene med dansepedagog er motiverende for alle elever, og er en viktig arena for læring som skiller seg fra den teoretiske undervisningen som preger den ordinære klasseromsundervisningen.



Dans og sansemotorikk. Foto: Marianne Schwartz

    • FN dagen. Det flerkulturelle miljøet på Rønningen skole er en ressurs. Vi pleier å si at Rønningen er en verden i miniatyr. Markering av FN-dagen er høytidelig. Alle flagg som er representert blant skolens elever samles i flaggborg  til samling med hele skolen i gymsalen.  Elevene våre lærer å forholde seg til et samfunn som preges av mangfold.



Markering av Ramadan. Foto: Waleed Nagy

Allmøter


Første skoledag i en ny måned samles hele skolen til allmøte. Her presenterer rektor det nye «månedens ord» som alle skal være oppmerksomme på, elevrådet informerer om hva de har jobbet med og hva de ønsker at elevene skal ha fokus på, trivselslederne kommer med påminninger om leker i friminuttene, elevmeglerne minner om at de kan brukes til å løse opp i små konflikter, ryddeprisen deles ut til det trinnet som har vært flinkest til å rydde.  Så presenteres også «månedens sang». Dette fellesskapet er et viktig lim på vår lille skole.

Uteskolen


Ved hjelp av midler fra Sparebankstiftelsen, fantastisk dugnadsinnsats fra foreldre og ildsjel lærer Eva Amble, fikk skolen sin gapahuk, «et smykke i skogen» i 2011. Byggmester var Anders Tandberg, som en kompetent og erfaren byggmester og en solid samarbeidspartner for skolen. Gapahuken er et flott sted å samles. Her er det aktivitet året rundt.  Det krever dugnadsinnsats for å skaffe ved til gapahuken, og elevene er med på dette.

Gapahuken ved Jutemyr i Vardåsen. Foto: Waleed Nagy

På Rønningen har alle elever uteskole én dag i uka gjennom tre perioder i løpet av skoleåret. Her arbeider elevene utendørs med faglige mål fra læreplanen. Skolen har både skiutstyr og skøyter til utlån for å sikre at alle får trening og mestringsglede, selv om de ikke har slikt utstyr selv.

Mange barn drar stor nytte av å lære begreper i naturfag og matematikk ute i naturen. De kan kjenne og ta på, observere, se og høre. Her får de brukt alle sanser.  En fin videreføring av tankene bak skolens verkstedpedagogikk fra tidligere år. Den sosiale utviklingen gjennom lek og samarbeid faller naturlig i uteskole.  For de fleste elever, og spesielt for våre tospråklige elever gir det større mening å se en bekk, kjenne på mose framfor bare å høre om det eller se bilder i en bok inne i klasserommet. Skal du lære om mauren, er det fint å se mylderet i maurtua. Kanskje du til og med kjenner at mauren kan bite!

I tillegg til å få kunnskap som er knyttet til de faglige målene, lærer barna også om påkledning, sporløs ferdsel og får kjenne på glede over å se hvor flott naturen er og å være ute.  Læring gjennom lek er også et viktig element i uteskole. Ikke rart at uteskoleperioder er populære blant elevene! Nok en viktig arena for læring, der det praktiske perspektivet, - se, høre, lukte, kjenne på - appellerer til mange.

Dugnad


Ordet «dugnad» gir mening på Rønningen skole. Hver vår kommer foreldrene med sin arbeidskraft og sine trillebårer, river og raker og tar beisekost og maling i bruk for å gjøre uteområdet rundt skolen pent. Dette er uvurderlig innsats for å vedlikeholde lekeapparater og grasbakker.

Kulturkafeen er også basert på at foreldre bidrar, med kafeer og med selve gjennomføringen og oppryddingen. I gapahuken trengs det jevnlig dugnadsinnsats for å skaffe ved til neste sesongs bålbrenning. Uteskolen drar stor nytte av dette, og også av at foreldre velvillig blir med på utflukter, enten det er vinterstid på ski og skøyter, eller på barmark.

Våren 2018 stilte frivillige blant foreldrene opp på gjennomføringen av «Mattemaraton», og Rønningen skole ble best i hele landet! Flere tusen mattestykker ble løst av våre 185 elever! Nærmeste nabo til skolen bidrar med sin dugnadsinnsats året rundt, det plukkes rusk og rask etter besøk på skolens område i helger og ferier.

SFO og skole – helhet for barna


I denne perioden har Rønningen lagt vekt på at SFO og skole skal utgjøre en helhet for barna. Det har vært jobbet systematisk med dette, på ulike måter. En lærer i skolen har hatt noe av sin undervisning knyttet til kunst og håndverk i SFO, rektor har i perioder vekslet noe av sin tid med SFO-leder og vært ute i SFO-tid og dermed fått kontakt med SFO-barna og de ansatte. Når det arrangeres «gul dag» før påske, så er det «gul dag» i hele skolens åpningstid, fra 07.30-17.00. SFO er med på Kulturkafé, og gapahuken brukes selvsagt av alle. I tillegg har SFO sine aktiviteter, som karneval, lysfest, konsert, teatergruppe, OL når det er OL-år, VM i ski og fotball de årene det er aktuelt.  4.trinns avslutningsfest hver vår er et stort høydepunkt. Barna planlegger sammen med de voksne, og de som har sluttet i løpet av året, får være med på festen.

Den aktive leken har høy prioritet i Rønningen SFO. Barna sitter mye stille i skoletiden, det er mindre tid til lek på småskoletrinnet enn tidligere. Læring gjennom lek skjer derfor i stor grad i SFO-tiden for de yngste elevene.

SFO i Asker kommune har en felles Kvalitetsplan. Det gjør det lettere å arbeide målrettet, og bidrar til å utjevne noen eventuelle forskjeller mellom SFO’ene. Det gjør det også enklere å se målene fra læreplanen i skolen i sammenheng med målene i Kvalitetsplanen, og dermed letter det arbeidet for å skape helhet skole-SFO.

Flere av de ansatte i SFO jobber også som assistenter i skolen. Det er en flott ressurs for både elevene og for lærerne. Det er trygt for barna, og de ansatte blir godt kjent med barnas sterke sider som i mange tilfeller kan komme tydelig fram i SFO-sammenheng. Dette er verdifullt også for å tilrettelegge undervisningen for elever som trenger å få jobbe praktisk og ta alle sanser i bruk. SFO bidrar dermed sterkt til læring på mange arenaer.

Felleslek i SFO. Foto: Rikke Berggren

Voksenmiljøet


Vi har valgt å beskrive hva elevene husker og snakker om fra Rønningen-tiden. Men barnas opplevelser og minner er selvsagt en funksjon av hva de voksne gjør, og hvordan de har det.  Hvis vi skal tro medarbeiderundersøkelsene i perioden, har de voksne hatt det veldig bra. Arbeidsmiljøet har vært preget av åpenhet og samarbeid, delingskultur og trygghet på at kolleger vil støtte og veilede ved behov. Personalsammenkomstene på Rønningen avspeiler miljøet, de kommer hyppig og preges av sosialt fellesskap i stadig nye varianter av kreative rammer.  Et godt eksempel på at arbeidsplassen er viktig for de ansatte, er oppussing av personalrommet på dugnad.

Nyoppusset personalrom høsten 2017. Foto: Waleed Nagy

Vi tror jo på at når de voksne har det bra så har barna det bra – og omvendt.  Da blir det god undervisning og god læring.

Takk til personalet på Rønningen skole for bilder, innspill og ideer til dette avsnittet av Rønningens historie, og takk til skriftlige bidrag fra nåværende lærer Marianne Schwarz og tidligere lærer Gunn Werner.

Rektorer


1969-1994          Elna Setekleiv

1975-1976          Astri Ofsdal (vikar)

1984-1985          Anne Bruun Dahle (vikar)

1995-1998          Åslaug Østebø

1998-2005          Anne Hauan

2005-2016          Kjersti Tobro

2016-                   Ingvild Onarheim

Skolens nettside

Forfattere: Anne Bruun Dahle, Tora Marie Holt, Anne Hauan og Kjersti Benedikte Tobro