Maleren Torstein Torsteinson

I 2016 er det 50 år siden Torstein Torsteinson døde og 140 år siden han ble født. Dette fortjener fornyet oppmerksomhet for denne, i dobbelt forstand, fargerike maleren som levde de siste 40 år av sitt liv i våre bygder. Han ble født utenfor ekteskap i Kristiania 23.mai 1876, og faren døde før han ble født. Moren måtte gi fra seg barnet som hun hadde kalt opp etter faren, pølsemaker Torstein Torgersen og seg selv, Louisa Baldani. Torstein Louis Torsteinson som han ble døpt, ble deretter tatt hånd om av en barnløs tante i Drammen, hvor han vokste opp på Bragernes.

Torstein Torsteinson på 60-års dagen 23. mai 1936 Foto:privat

Tekst: Torstein Tryti
Torstein Tryti er Torsteinsons kunstinteresserte barnebarn. Bildene er fra forfatteren

Torstein viste tidlig talent for tegning og maling, og i likhet med sitt bysbarn Bernhard Folkestad solgte han sine tegninger til medelever. Han ble betalt med 5 til 10 øre, mens Folkestad pleide å kreve 3 øre.
«Men så har det da alltid vært dyrere på Bragernes enn på Strømsøsiden» som han senere spøkefullt bemerket.
Etter konfirmasjonen ble han satt i lære som dekorasjonsmaler; noen kunstskole kunne det ikke bli snakk om. Noen år henslepte han på denne måten, men etter å ha spart kr 50,- reiste han inn til Kristiania sammen med sitt bysbarn Theodor Laureng for å oppsøke Bergsliens malerskole. Nå begynte en spennende, men akk så krevende periode med lite penger, dårlig med klær og mat, iskalde hybler og atelierer.

Sydfransk landskap. Olivenlund i Vence, 1923

Sydfransk landskap. Olivenlund i Vence, 1923

Ungbohemene på Hvalfanger'n

Hammersborg ble tilholdssted for ungbohemene som de ble kalt. Foruten Torsteinson, Laureng og Folkestad, besto gruppen av bl.a A C Svarstad (Sigrid Undseths senere mann), Søren Onsager og Nicolai Astrup. Skribent Wilhelm Tvedt, første direktør i Norsk kringkasting, og Herman Wildenvey hørte også med i kretsen. De møttes på kvistværelsene oppe i 5.etasje i en leiegård på Hammersborg der bl.a Torsteinsen bodde. Han hadde ikke råd til fyring, værelset var trekkfullt og iskaldt, så tilholdsstedet ble bare kalt for Hvalfanger'n. Her overnattet Nicolai Astrup når var på bytur fra sitt kjære Jølster.
Wilhelm Tvedt beskriver den store feiringen det ble da Nicolai Astrup holdt separatutstilling og en dag fikk solgt et maleri for kr. 30,-. Da var det liv oppe på Hvalfanger'n. Ellers skriver Astrup selv at han lærte en del om maleri av Torsteinson, men at han ikke anså ham som den største maleren, men derimot den største artisten blant MALERNE.
Torsteinson og Lauring var bestevenner og kamperte sammen på Hammersborg. En dag Lauring var ute på byen, ble han spurt om han og Torsteinson var blitt uvenner. De var ikke blitt observert sammen på lang tid. «Nei tvert imot. Det er min utedag i dag». sa Lauring. De to kameratene delte nemlig ett par sko på den tiden.
Wildenvey skildrer livet på Hvalfanger' n i erindringsboken «Den nye rytmen», og i åpnings­ kapitlet våkner han desorientert på ukjent sted, ser en masse, dessverre tomme, buteljer rundt seg, ser en person ligge på sofaen med et tynt pledd over seg. Deretter erindrer han gårsdagens fest og at han overnatter hos Torsteinson på Hvalfanger'n. Wildenvey og Torsteinson var knyttet sammen i et evigvarende vennskap, og dikteren beretter i senere erindringsbøker også om opphold de delte både i København og Paris.

Ut i verden

Torsteinson syntes det ble kjedelig etter hvert på Bergslien og ønsker å komme ut i den store verden for å lære mer. Han går til sitt eldre bysbarn, maleren Hans Heyerdahl, med et dameportrett og får av ham en anbefaling til Zartmans malerskole i København. Der blir han et halvt års tid høsten 1898 før han etter et innfall drar videre til Paris. Her kommer han inn på malerskolen til den engelsk/amerikanske maleren Whistler, men mesteren er for det meste fraværende. En dag viser han seg dog, tar en runde gjennom salen og stopper ved Torsteinsons staffeli, betrakter male­ riet og sier: «Vi to kunne nok bli venner». Ser så flyktig på de andres arbeider og avslutter med å si «Mer helhet». 
Tilbake i Kristiania arbeider Torsteinson videre med inntrykkene fra Paris, og på «De unges utstilling» hos Blomqvist i 1899 deltar han med et portrett av maleren A C Svarstad. En dag våkner han opp til et førstesideoppslag i Tidens Tegn hvor ingen ringere enn Erik Werenskiold utroper Torsteinsons bilde til utstillingens beste. Han blir etter en tid oppsøkt av innkjøpskomiteen for Nasjonalgalleriet og spurt om hva han skal ha for bildet. Han klemmer til og sier den uhørte sum av kr. 800,-. Det blir en pause. Så sier lederen: «Vi sier kr. 600,- da». Det var så vidt maleren klarer å nikke et  «ja».

Stilleben 1923
Stilleben 1923
Stasjonsveien (Brattbakken) Billingstad 1934
Stasjonsveien (Brattbakken) Billingstad 1934

For maler er De ikke....

Torsteinson søker ut igjen, og er både i København og Berlin. Inntrykkene ute gjør at han blir mer og mer utilfreds med maleriets tilstand her hjemme. Penger er det smått med, så han ender opp i Kristiania igjen. Han prøver å selge et par bilder direkte til en konsul i Drammen, men får som svar at «vi finner ikke å kunne anvende noen av disse Deres «malerier». Vi kan kun gi Dem det råd at De holder opp med malerkunsten, jo før jo heller. For maler er De ikke uten i egen kritikkløse innbilskhet og selvgodhet. Ta Dem noe nyttigfore!» Brevet er undertegnet Ærbødigst Konsul 
Torsteinsons svar er typisk for ham. Han skriver i svarbrevet fra 21.desember 1906: Deres brev er mottatt og innholdet gått meg dypt til hjertet. Det er sjelden å få høre den uforbeholdne sannhet, særlig fra så autorativt hold. Jeg akter å følge Deres råd. Jeg vil slutte med malerkunsten. Jeg slutter i morgen kl 5. Gud give meg krefter dertil. Nu vil jeg bli --­ konsul!
Denne brevvekslingen er gjengitt i Bernhard Folkestads bok «Blaa hjul». Og så ville skjebnen det slik at Nasjonalgalleriet kort tid etterpå kjøpte Torsteinsons «stor dobbeltakt» og gjorde konsulens ord til skamme.

I 1908 vinner Torsteinson første pris i en kunstutstilling hos Blomqvist. Endelig har han penger til å forlate det hjemlige hvor han føler han ikke har mer å lære, og hvis kunst han finner frastøtende. Av «ismene» er det særlig naturalismen han finner ødeleggende for maleriet. «Denne avbildningen av fiskerens nesedrypp, av husmannens lappede buksebak, og fosterdrap i fjøset».

Frankrike i 17 år

Nå drar han til Paris, denne gang for å bli der helt til 1925 bare avbrutt av besøk i Norge i forbindelse med separatutstillinger. Han er den eneste norske maleren som var i Frankrike gjennom hele første verdenskrig og med et så langt opphold. Han kom hit i en brytningstid med mye nyskapning innen maler­ kunsten. Det var i den senimpressjonistiske perioden. Kubismen så dagens lys med Picasso og Braque. Fauvismen med bl.a Matisse kom litt senere, og mange norske malere ble hans elever. Det ble aldri Torsteinson, men han tok til seg alt som var å se, både hos aktive malere og i gallerier.

I et brev hjem forteller han at han har besøkt Picasso et par ganger, og at han er en «kjekk kam. Picasso spør om han vil undersøke om det er interesse for kjøp av hans malerier i Norge, og Torsteinson prøver å formidle dette ved besøk i Norge uten å lykkes. Det var vel noen som misset en gedigen investeringsmulighet den gangen..!

I Paris gifter Torsteinson seg med den russiske malerinnen Emma Braunstein fra Riga, og de bosetter seg i sentrale Paris. Han er blitt kjent med Henrik Rousseau, en naivistisk maler som borgerskapet har moro med. Han blir bare kalt tolleren. Torsteinson hadde sans for hans malerier, og kjøpte et på avbetaling. Da Rousseau senere hørte at Torsteinson hadde giftet seg, fikk han bildet som bryllupsgave.

Akt
Akt

En periode delte Torsteinson atelier med den italienske maleren Amadeo Modigliani. Dette var meget upopulært hos Emma, da det viste seg at de to herrer heller ofte gikk på rangel sammen, og særlig hvis et bilde var blitt solgt. Torsteinson fikk med seg til Norge en stor tegning av Modigliani, av en elegant og morsom dame, og den hang i stuen på Billingstad i mange år.

Torsteinsons maleri er ikke preget av noen spesiell «isme». Han blir beskrevet som senimpressjonistisk kolorist. Han tok opp visse elementer fra kubismen, noe fra fauvistene. Paul Cezanne med sine fine stilleben ble en inspirasjonskilde. Av samtidige franske malere var det moderate modernister som Derain og Loth han følte seg mest i slekt med. Fra Paris malte han bybilder med leiegårder, jernbanemotiver, parker og volder fra Paris' utkant. Som impresjonistene dyrket han utendørsmaleriet, men han malte også akter, interiører, portretter og ikke minst stilleben.

Høns på vagle, 1930-tallet
Høns på vagle, 1930-tallet

Somrene ble oftest tilbragt i Provence. Familien bodde i Vence og St.Paul de Vence, og her kunne han dyrke utendørsmaleriet til fulle. Den klare blå luften, de eldgamle oliventrærne med sølvskimrende blader, og de små okerfarvede husene elsket han å male. Koloritten ble friskere og formen mindre streng enn på bildene han malte i Paris.
Ved utstillingene han hadde hjemme i Norge i denne perioden, ble det stadig innkjøpt bilder til Nasjonalgalleriet og også til Drammen billedgalleri. Direktøren for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, var Torsteinson-fan, og i Norsk Kunsthistorie beskriver han galleriets stilleben «Kurven og gulrøttene» som et suverent bilde. «Jeg kan gjeme kalle det et mesterverk». Datidens store kunstkritiker Jappe Nilsen skriver om Torsteinson: «Med sin kunst har han adlet den grå hverdag og i maleri gjort den til en skjønn og uforglemmelig feststund».

Erindring. Hagen på Billingstad 1941
Erindring. Hagen på Billingstad 1941 (Etter hans kones død)

Hjem til Asker

Året 1925 vender Torsteinson med familie, som nå også består av tre barn, hjem til Norge. De bosetter seg i Asker ved Risenga og på Søndre Borgen. Her maler han landskap, gamle eplehaver og skogs­ motiver. Maleriet «Ballade» i Drammen kunst­ forening er malt fra Borgen. I denne perioden driver han en malerskole sammen med sin gamle kollega Søren Onsager.

I 1933 far han kjøpt en branntomt på Billingstad, grunnmur med «bodega» i kjelleren. Om det var det som fristet til kjøp vites ikke, men det reduserte nok ikke interessen. Huset ble reist og var inn­ flytningsklart i løpet av året. For første gang eide familien sitt eget hus, og Emma var lykkelig.

Huset på Billingstad
Huset på Billingstad Foto: Oslo Illustrerte nr. 23/1936


I 1936 feirer Torsteinson sin 60 årsdag på festlokalet Ciro i Oslo, og initiativtagerne var en rekke kunst- og kulturpersonligheter: Gunnar Reiss-Andersen (dikter), Bernt Cliiver (maler), Arne Gammel eplehage 1930 Eggen (komponist), Stinius Fredriksen, Wilhelm Rasmussen (billedhuggere), Pola Gaugin (maler), Knut Hamsun, Tore Hamsun (maler), Jean Heiberg (maler), David Knudsen (skuespiller), Ragnar Kvam (forfatter), Alf Løberg (maler), Herman Obstfelder (bror av dikteren), Per Reidarson (komponist), Axel Revold og A C Svarstad (malere), og sist men ikke minst Herman Wildenvey. Kveldens to høyde- punkter var Torsteinsons fremføring av sitt kunstne- riske manifest, og Wildenveys hyldningsdikt til jubilanten, dette gjengitt også i Tidens Tegn (VG). Torsteinson var sentral i det norske kulturmiljøet i 1930-årene..!
Torsteinsons kunstneriske høydepunkter sies å være perioden 1914-25 i Frankrike og 1925-40 i Norge. I 1939 blir han tildelt Statens kunstnerlønn som var livsvarig. Det var ikke mange malere som oppnådde den anerkjennelsen!

Gammel eplehage 1930
Gammel eplehage 1930

Smak i stedet for smakløshet

Nasjonalgalleriets nye direktør Johan Langaard hadde, etter en separatutstilling av Torsteinson, kritisert ham for å holde for mye på det franske i sin malerkunst, og spurte seg selv hvorfor. Med sin skarpe penn svarer Torsteinson bl.a «det er i grunnen enkelt det hele: litt smak i stedet for smakløshet, litt metode i stedet for rot, litt gratie, litt sjarm, litt esprit. Se det er omtrent det hele, hr Johan Langaard, men så er det altså å få disse småting til å møtes på de riktige steder og de riktige anledninger. Men jeg forsikrer Dem at denne beskjeftigelse voldte meg og volder meg en uendelig glede».

Dameportrett 1907
Dameportrett 1907

Et kort, mutt svar følger fra Langaard, hvor han finner Torsteinson urettferdig. Etter dette blir ikke et eneste bilde av Torsteinson innkjøpt av Nasjonal­ galleriet. Galleriets senere hilsen til malerens 80- årsdag er påskrevet «Besvares ikke» med strek under.
Rett før okkupasjonen i 1940 dør hans kone Emma Torsteinson. Det er et veldig slag for ham. Bildet av det store, gamle asketreet utenfor ateliervinduet er malt på ettervinteren 1941 og har et vemod i seg. Likedan et stort maleri kalt «erindring» som er malt fra lysthuset i hagen hvor de så ofte satt på som­ merdagene. Det er sommeren 1941. De tomme benkene og blåfargen gir et melankolsk, sårt inntrykk.
Emma og Torstein stor hverandre nær både menneskelig og kunstnerisk. Emma var også sin manns beste inspirator og kritiker. Som kunstner hadde hun et trenet blikk, og da Torsteinson selv var meget selvkritisk og aldri syntes at maleriet han arbeidet med var godt nok, var det Emma som måtte
«snappe» maleriet i rette øyeblikk før det ble overarbeidet og mistet sin friskhet. Det var ikke få bilder han ødela fordi han innså at de siste penselstrøkene burde vært ugjort.

Vilhelm Tvedt 1905.

Vilhelm Tvedt 1905. (Journalist og Kringkastingsdirektør)

Med temperament

I september 1941 er Torsteinson ute på byen. Da han kommer ut fra Blom restaurant på Karl Johan, står en gruppe tyske underoffiserer og breier seg. Torsteinson går impulsivt bort til dem og nærmest drar dem ut i gaten. «Fortauet er for nordmenn» sier han, og så bærer det rett til Møllergata 19. Der satt han bl.a sammen med språkprofessor Didrik Arup Seip. Tore Hamsun, eldste sønn av Knut Hamsun hadde lenge vært Torsteinsons malerelev, og han tok affære da de hørte om arrestasjonen. De viste til en episode under I.verdenskrig i Paris, da Torsteinson hadde blitt så irritert på en gruppe skrytende, franske offiserer som var på samme restaurant. Han spratt opp på bordet og ropte «Leve keiseren» (den tyske keiser Wilhelm). Dette førte til en så opprørt stemning at han måtte smugles ut bakveien. I Norge godtok tyskerne under tvil at fangen var en temperamentsfull kunstner, og etter en tid ble han løslatt.

Tømmerlunne 1935, Billingstadåsen
Tømmerlunne 1935, Billingstadåsen

Trofast mot sin egen stil

Etter krigen slo modernismen og det non-figurative maleri mer og mer gjennom, og dette var ikke noe for Torsteinson. Han hadde tidligere uttalt at malerkunsten er den kunstart som ligger det abstrakte nærmest uten å bli abstrakt, men lenger ville han ikke gå. Dermed går utviklingen forbi ham. Han er 70 år i 1946 og maler fortsatt hver eneste dag, men innenfor sin egen stil. Han maler granskogen på Billingstad, eplehagen og nærmiljøet, og ikke minst sine høner som lever et fritt liv på Billingstad. Forfatteren Nils Johan Ruud kalte Torsteinson for «hønsepsykologen», og tidligere ertet Bernhard Folkestad og Torsteinson hverandre med å kalle den andre for hønsetyv, for begge begynte omtrent samtidig å male fjærkre.

På 80 årsdagen kom et helt «17.mai-tog» til Torsteinsons hjem for å hylle den gamle mester. Fysisk var han sprek til langt opp i 80-årene, men så kom demens snikende. Noen dager før 90 årsdagen døde han rolig i stuen hjemme.

Epilog

Maleren Torstein Torsteinson var godt kjent som kunstner ute i Europa og i Norge i første halvdel av forrige århundre, men han er etter hvert blitt et glemt navn her hjemme. Det ble holdt minneutstillinger i Drammen, Asker og Oslo, og det samme var tilfelle ved I 00-årsjubileet. Det var en stor utstilling hos Galleri Steen i Oslo i 1997, og Ole Steen fortalte at han sjelden hadde fått så mange positive tilbakemeldinger etter en utstilling. Våren 2016 hadde Billingstad historielag et møte hvor han ble presentert i sitt lokalmiljø, og sommeren 2016 hadde Asker museum en utstilling med bilder av Torsteinson. Blir hans kunstneriske innsats gjenoppdaget..?

Torsteinsons manifest på 60-årsdagen
Jeg var fra begynnelsen klar over at jeg ville dyrke det rene maleri, det måtte aldri underordnes en aldri så god filosofi, en aldri så god politiker, fedrelandsvenn eller samfundsfrelser. Den abstrakte fal/grube med sine tillokkelser lå da naturligvis nær, men heldigvis forsto jeg at maleri først og fremst er en konkret kunstart.
Jeg ville dyrke skjønnhetsbegrepet. Hva mente jeg med det? Jeg mente og mener at dette livsbejaende begrep er kilden og opphavet til all kunst, det som gir meningene mening, det som gir ild og tro, det som beånder vår fantasi og gir nuet dets skapende kraft. Skjønnhetens muse er streng og hun er spøkefull. Streng når hun ikke tillater påfundet å kalle seg ide. Spøkefull når hun draperer affektanten med det flyktigste av alle draperier - det moderne gevandt. Ja jeg elsker skjønnhet fordi den forlanger form, form er innhold, innhold gir mening og livstro, livstro er religion.

Den 23.mai 1936 Torstein Torsteinson