Av Karl Nilsen
Bare overskriften får en til å gyse. Ikke er jeg kallet til å si noe akademisk og fornuftig om kvinner og menn som har gjort forsøk på å ernære seg i denne bygden med malerpensel og blyant. Det kan imidlertid være hyggelig å gjenkalle enkelte av dem i erindringen – gjøre et forsøk på å se hvem av dem som er falt til ro i bygda – og hvem som bare bodde her av den pure nød eller husnød. På en eller annen måte har de alle lagt igjen noe askerbøringen minnes når de store kultursider skal fylles og litt også som tilskudd i den daglige dont.
Kunstnere har hatt en påfallende tendens til å klumpe seg sammen her til lands. Vi minnes Lillehammerkretsen, vi kaster inn Fleskumkretsen i 90-årenes Bærum med hele serien av våre beste naturalister med gårdeieren Chr. Skredsvig i spissen. Også lenger ut på vestsiden av fjorden, på Hvalstad i Asker, fikk man umiddelbart før og efter århundreskiftet en invasjon med virkelig bredde fra norsk åndsliv.
Var det kanskje ikke Askervinteren som kom til å snu opp ned på Gustav Wentzels innstilling til snøbildet?
I Asker er ikke snøen hvit og skyggene heller ikke svartblå, sa han en gang.
Den har farve i alle nyanser. I Asker oppdaget han vinteren på samme måte som Fritz Thaulow hadde gjort før ham. Han bosatte seg der i 1892, på Hasselbakken i Asker sentrum.
Det er riktig som mor Hasselbakken, Kitty Wentzel, fortalte at «vi» var de første, det var da skredet løsnet, selv om hun nok måtte innrømme at veteranen blant dem alle, maleren Andreas Singdahlsen, allerede da hadde glidd inn i Askermantallet.
Kunstnerdalen på Hvalstad
Garborgs kom i 1898, Otto Valstad var nærmest husmann i kunstnerdalen på Hvalstad fra før og stamfar til hele kolonien.
Landsmålsskribentene og bl.a. kretsen rundt redaksjonen av «Den 17de mai» kom straks etter: Rasmus Løland, Martha og Rasmus Steinsvik, Ivar Mortensson- Egnund, Henrik Rytter og Steinar Schjøtt ble fastboende i kortere eller lengre tid. Det tok ikke lang tid før de slagferdige døpte hele grenda for Målkroken.
Omtalen av deres samkvem med Askerbygda – og hvorledes de fant seg til rette i det Arne Garborg kalte «den dansk-norske kulturen» i Asker, kunne fylle en hel bok. Men det lokale kulturresultatet av all denne målaktivitet bør tross alt askerbøringer i all beskjedenhet trykke til sitt bryst. Ikke svært lenge efter at «Venskabsdamerne» hadde skillinget sammen til bygdens kulturelle paulun, Venskaben, rykket fru Hulda Garborg inn med en prøveballong: Hun oppførte «Ei hugvending» for stappfullt hus med fullt mannskap fra «Det Norske Spellaget» hvis øvelsesfelt hadde vært låver og haver i Hvalstadområdet.
Opptakten var dermed gjort for det senere «Det Norske Teater». Dette hadde hun tillatt seg midt i riksmålsbygden Asker. Denne bygden som kort tid efter ikke ville bevilge et bidrag til Eidsvold Landsgymnas fordi herredsstyret var kommet under vær med at man bedrev landsmålsundervisning der oppe. Ja, fru Hulda var utrolig aktiv.
Mellom slagene fikk hun tid til politisk virksomhet i to perioder omkring 1920 som venstrerepresentant i det samme herredsstyre. Skribenten i henne er aldri sen om å raske ned i dagboken de vesentlige inntrykk - under 7. juni 1921 eksempelvis følgende: "Herredstyre i går fra kl. 2 til 12 natt med 1/2 times kaffepause. Behandlet budsjettet på 1,2 mill. kroner. Vi har en høyreside som sitter på pengekassen og letter på seg bare i nødsfall. Et tungt lass å dra."
«Innflytternes Parti»
Men tilbake til «kulturen». Erik Lie (forfatter) dukket opp i 1910 i Villa Granskog, et stenkast fra Garborgs hjem. På sin måte satte han sitt preg på bygden og sine omgivelser. Hans voldsomme angrep i Budstikken på det han kalte Askers urinvånere i 1920-årene går det ennå frasagn om. Han maktet til og med å stifte «Innflytternes Parti», som dog ikke rakk frem til taburettene i herredsstyresalen i Venskaben. Han skulle ha levd i dag da urinnvånerne er skubbet ut bakdøren med innflytterne som makthavere foran Rolf Nesch-bildet i Rådhussalen. For mye og for lite.
Erik Lie's svoger - Nils Kjær – kom også hit i krigstiden og ble boende på Løkkehaugen i Kunstnerdalen. Fru Margrethe Kjær forteller om sitt samkvem med Drachmann i Danmark – og hvorledes hun lengtet hjem. Det hun forbandt med «hjem» var en skibakke i tindrende sol – og bakken lå mellom Hvalstad og Asker.
Hun tok farvel med Drachmann og sin mann og dro til Norge og Hvalstad. Hun fikk se igjen Fjelkenbakken – og i Kjærs fravær spilte hun fredags-whist med billedhugger Jo Visdal og frue.
Billedhuggeren Visdal, opprinnelig treskjærer fra Gudbrandsdalen, hadde slått seg ned i Asker omkring 1900 og ble boende på gamle Drengsrud skole frem til sin død i 1923. Med stor glød kastet han seg inn i kommunepolitikken og ble i 1920-årene sittende ved siden av Hulda Garborg på venstrebenken.
Dertil var han bygdens første bibliotekar på en tid da de folkevalgte vred seg i stolene for å bistå Asker-kulturen med 1500 kroner i bokinnkjøp. Det finnes herredstyrereferater der budsjettet under den endelige budsjettbehandlingen ble presset ned til kr. 500 pr. år.
Jo. Hulda Garborg hadde mangt å berette når hun mellom de kommunale slag møtte opp i godt lag hos Nini Roll Anker i Volden sammen med skrivende damer: Sigrid Undset, Barbra Ring, Minda Kinck, Fernanda Nissen i Johan Ankers villa Lillehaugen høyt over fjordtåken i Vollebukta.
Det ankerske hjem var utstyrt med malerier og skulpturer. Veggene var frodig dekorert av en annen Asker-maler: Bernhard Folkestad. Men trengte ikke å gå langt i 20-årenes Asker for å finne åndsfeller. Folkestad hadde allerede i 1904 fått husly i Kølabonn, en gammel husmannsplass under Tveter gård. Som fast medarbeider i Tidens Tegn nådde han langt inn i folkevrimmelen med sine epistler, godt spekket med vittige skisser fra egen hånd. Han førte et lett og slentrende sprog, selv om pennen kunne være skarp nok. Maleriene hans, mange av dem laget på Kølabonn, var av et annet slag enn de øvrige asker-naturalisters. Han hørte til en ny tid med blant andre Munch som forbilde.
En annen av Asker-malerne som på mange måter hørte til Folkestad-kretsen var Torstein Torsteinson på Billingstad. Han døde i 1966, nesten 90 år gammel.
Det lokalfolk kanskje helst forbinder med hans farvesprakende bilder er skoginteriørene, frodige akter og fremfor alt høner. Når det gjaldt hønsegård-bilder sto han ikke tilbake for Folkestads fjærkremotiver. «Du forpøblet mine høner», en typisk Torsteinsonsk replikk overfor vennen i Kølabonn.
Vi er freidige nok til også å trekke maleren og tegneren Kristofer Sinding-Larsen inn i dette bygdemiljøet. Han kom tidlig til Asker, omkring 1904-05, og bodde bl. a. på Nes og på Leangen gård. Familiens Asker-basis 1912-1921 ble dog Asker gård, hos Helge Asker. I en årrekke samarbeidet han med Tidens Tegn der hans portretter av tidens guder og menn ble gjengitt. Askerbildene hans står i klasse med Singdahlsens som bygdehistoriske perler.
I Smedsvingen på Hvalstad bodde billedhugger-professoren Lars Utne som døde i 1922. Også han hørte til Garborg-kretsen, europeisk anerkjent, men harding og nasjonal i all sin ferd.
Straks efter krigsutbruddet i 1914 finner vi Cancellirådens forfatter, Tryggve Andersen, på Hanevold gård, sammen med sin tyskfødte frue Grete Tichhauer. Hans år i Asker hørte til hans siste fortvilede år mot sykdom og feberørske, som han sier i et brev til Johan Bojer. Tryggve Andersen bodde tre forskjellige steder i Asker, trolig drevet av ren håpløshet. Slik ble det altså fatt med kanskje vår beste riksmålsstilist.
Sterkt kvinnelig innslag
Før vi slipper taket i denne vår første gullalder har minst 8-10 kvinnelige malere sluppet inn på den askerske scene. Den mest fastboende av dem, Helga Ring Reusch, kom til Hvalstad i 1922 og bodde der til sin død i 1944, 80 år gammel. De årlige vårsammenkomstene i dette hjem for kvinnelige malerkolleger var en begivenhet som ble registrert. Marie Hauge (til Borgen i Asker i 1916) møtte opp i sin vidbremmede hatt og vaiende fjær.
Asta Nørregaard var der, og naturligvis Marie Tannæs – også malerinne Dina Aschehoug i Ladegården ved Børsen og Mimi Falsen som bodde hos sin søster Inga Falsen Gjerdrum i Askengen på Billingstad.
Hos søsteren på Askengen dukket forresten opp en skrivende hallingdøl, 25-årige Olav Sletto. Hus kjøpte han senere, i 1912, efter å ha giftet seg med G. M. Brydes søster i Volden. I Slettos «Vesleheimen» ved isdammen på Høibakk ble bøkene «Tenaren» og Loke-verket til. Av bøkene hans kan kjentfolk lose seg fram til skriveloftet hans på bergrabben langs Vollestranden.
Men tilbake til våre kvinnelige malervenner. Den gamle Fjelkenlåven ved Børsen på Hvalstad ble av Astrid Welhaven Heiberg med arkitekt Arnebergs hjelp omdannet til et originalt og koselig kunstnerhjem.
I sine siste leveår, før 1967 og over 80 år, reiste hun frem og tilbake mellom Hvalstad og Oslo for på ny å feste sine ungdomsmotiver til lerretet.
Vi nekter oss heller ikke å nevne fru Welhaven Heibergs tante, Harriet Backer, som 5 år før sin død og nesten blind sitter på Nordgård ved Asker gård og fullfører sitt absolutt siste interiørbilde. Igjen aner vi at venninnen Hulda Garborg har trukket i trådene og fått Norges største kvinnelige maler til dags dato til Askebygden.
Så sent som i 1965 toget nok en ruvende billedhugger-professor inn på kunstutstillingen på Hotel Bellevue på Nesbru, professor Wilhelm Rasmussen.
Han bodde på Syverstadkollen i mange år. Men det unge Asker fikk først da anledning til å hygge seg rundt hans små «trulter» og følsomme skulptur på utstillingssoklene. Det var rart å møte Olav Tryggvassons og Eidsvoldsmonumentets dristige skaper på denne måten.
Kristofer Uppdal – også landsmålsskribent – kjøpte seg hus på Landøya ca. 1918. Men da hadde han allerede skrevet hovedverket sitt «Dansen gjennom skuggeheimen» med motiver fra anleggsarbeid, barakker- og rallarliv. Det var flere av Asker-skribentene som befattet seg med slike emner, men det ble skilt mellom anleggsrallar og salongrallar som Uppdal betegnet dem. Advokat Ludvig Meyer på Hvalstad skrev flammende artikler omkring 1917-18 i samme retning. «Det dages brødre!» var en av dem.
Også forfatteren Olav Gullvåg på Nes, Landøya, gjorde askerbøring av seg fra 1936. Denne bestselgeren innen nynorsk litteratur og mesteren for det årvisse Olav-spelet på Stiklestad fikk også tid og interesse for nærmiljøet i Holmenbukta. Venner og bekjente mener å finne igjen Asker-motiver i noen av hans siste bøker i den store historiske romanserien «Det byrja ei jonsoknatt». Kanskje var han den siste som fra egne iakttagelser kunne berette om Garborg-miljøet i Hvalstaddalen.
Før vi forlater Landøya bør også Edin Holme få sin plass blant Asker-skribentene. Lyrikk og fortellinger med religiøs bakgrunn er vel helst det man forbinder med ham.
Det samme gjelder forfatteren og kritikeren Ronald Fangen som i 20-årene bygde seg hus i Ravnsborgåsen, der en rekke av hans bøker ble skrevet. Han engasjerte seg sterkt i Oxford-bevegelsen efter 1934. Hans markerte og dristige utfall mot okkupantene i 1940 sitter igjen i minnet.
Nordlandsmaleren Einar Berger, med dramatiske, frodige og uhyggelige stormscener fra Lofoten, bodde ved Fjeldstadsletta i Holmen. Han var langt forut for sin tid og vakte betydelig oppsikt i utenlandske gallerier.
Slik kan man fortsette kavalkaden over i de levendes rekker - og den nye gullalder i Asker-kunsten. Bare i bildende kunst er det for tiden 30-40 bosatt innen bygdens grenser. Flere av dem har allerede sikret seg et eftermæle som stiller dem minst ved siden av og dels over mange av de navn som er nevnt i det foregående. Det samme gjelder forfattere. Noe samlende miljø er det kanskje vanskelig å spore i dagens Asker. Bygden er blitt for stor – avstanden til befolkningen er også blitt større, selv om det er blitt trangt om plassen. Men det er stiftet kunstforeninger, bygden har fått et aktivt kulturutvalg, og det arrangeres årlig store og spennende utstillinger. Alt dette bidrar til å øke kontakten, forhåpentligvis til glede for alle.
Publisert i:
Budstikkens jubileumsnummer 10. desember 1973
Digitalisert av:
Jan Erik Røed 18. januar 2021