Billedhugger Anne Grimdalen

«Skal du vite noe annet om Anne Grimdalen enn det som er å finne i biografier og leksika, må du snakke med Gunhild Bakke på museet på Hvalstad», skriver Karl Nilsen i Askermotiver i 1991. Gunhild kom til Valstads som tjenestepike i 1917. Hun var bestyrer på Asker museum fra 1957 til 1970. Hun døde i 1992. Men arven etter Anne Grimdalen er vel ivaretatt.

Anne Grimdalen Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek digitaltmuseum

Vi oppsøker museet en vindfull dag i april 2021 og møter en entusiastisk gartner Anne Grete Christophersen i full gang med å avdekke en padde som Anne i sin tid laget som del av en fontene, men som lenge har vært skjult av vegetasjon. Padda er bare én av mange skulpturer av Anne Grimdalen som er spredt rundt i den store barokke hagen på museet. Faktisk har museet den nest største samlingen av hennes skulpturer i Norge. Den største er på Anne Grimdalen-museet i hennes hjembygd i Telemark: Skafså. Der hun ble født i 1899.

Padda i fontenen
Padda i fontenen  Foto: Jan Erik Røed

Til trange kår i Oslo

23 år gammel kom hun inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) hvor hun ble i fire år. Deretter tre år på Kunstakademiet hvor hun var ferdig i 1929. Det var ikke lett for henne de første årene i Oslo. Hun kom fra en avsidesliggende fjellgård øverst i Telemark på grensen mot Setesdal og hadde ni søsken, så noe særlig hjelp hjemmefra fikk hun ikke. Det sier alt om hennes motivasjon og styrken i hennes Gudstro at hun lånte 60 kroner og dro, sammen med en eldre bror, til Oslo for å utdanne seg til kunstner. Studiene ville hun finansiere ved å få seg en halvdags huspost. Men hun hadde ingen vitnemål å vise for seg, «og ei ukjend telemarksjente var det ingen som hadde bruk for. «Eg averterte etter husarbeid, men ingi svarbilletta fekk eg». Men mat og losji måtte hun ha og til slutt fikk hun en huspost i Frognerveien hvor hun ble i fem vintre. Hun fikk 40 kroner måneden og alt fritt. Det var hardt slit. Verst var storvasken med vaskepulver og lut så fingrene hovna og tegnesaker og modelérpinner datt ut av hendene. Bære tøy fra kjelleren og alle trappene til loftet, og til det hun ikke fikk utført om dagen måtte hun ta natten til hjelp Hun tenkte mang en gang på å gi opp.
Etter litt prøving og famling den første tiden på SHKS fant hun etterhvert fram til det som skulle bli hennes livsvei: skulptur.

Det var ikke lett for henne de første årene da hun skulle leve av kunsten. Norge var på vei inn i «de harde tredveårene», med depresjon og dårlige tider; markedet for nybakte billedhuggere var ikke stort. Hun livberget seg som best hun kunne med ulike strøjobber. Det kom godt med å kunne rosemaling. Hun var tross alt fra Telemark! Lite penger hadde hun, men så kjøpte Kunstforeningen en gaupe som var antatt til hennes debut på høstutstillingen i 1928. Det var til god hjelp for både matfatet og motet; hun sto uten oppdrag og hadde knapt til mat.

Otto løser floken

Så skriver hun: «No tok det jamt slutt med pengane. Eg vanta midler både til mat og materialer. Husvære derimot hadde eg heldigvis mot reingjeringsarbeid...
Dette var djupt alvorleg for meg. Eg måtte atter ha eit overtydande prov frå Gud på kva arbeid Han ville eg skulle velja og ha. Så eg sa i bøn til Gud: «No må du sende meg det arbeid Du vil eg skal ha! Det er det same kva det er, huspost, vasking, skuring eller modellering, berre eg må få vera i Din vilje. No flyttar eg ikkje min fot før Du syner meg dette». Det gikk to døgn men ingenting hendte. Men så: «tredje dagen ringde det på døri. No kjem det nok tydeleg, tenkte eg: huspost! Eg skolv i knei då eg let opp døri. Utpå trappa sto en mann som såg ut som han kvar augneblinken ville spørja etter hushjelp. Otto Valstad fra Asker, forklarte mannen. Det sveiv for meg at det namnet hadde eg høyrt før. Eg let han koma inn.

Bjørnene på stammen
Bjørnene på stammen  Foto: Jan Erik Røed

Og så fortalde Valstad at han hadde sett gaupa mi på utstillingi. No hadde han slik hug til å få meg til å modellere nokre bjørneungar på ei gamal granstamme frå Trysil. Eg måtte koma ut til dei på Hvalstad og sjå på dette. Og eg mom meg straks av stad».
Dette var den første bestillingen Anne Grimdalen fikk. Året var 1930.

Møtet med Valstad

Slik beskriver hun sitt møte med Valstad: «Mitt første inntrykk av denne Askergården var at alt hadde så hjemmekoselig et preg: gamle ærverdige hus, jamvel et stabbur fra mine hjemmetrakter, alt omkranset av alle slags trær, busker og blomster i vill uorden. Det lå en fredfull stemning av harmoni, av ekte og sann natur, over hele gården, så jeg kjente det som det sa velkommen hvor jeg enn snudde meg.
Og velkommen ble vi hilst av Tilla og Otto, som sto på trappen og ventet oss. Tilla hilste med armen, for fingrene var så moldete, hun hadde nettopp rotet med villmarksblomstene sine, jeg ble imponert over det vesle, kvikke og kloke mennesket.
Dette var midt i april, men til middag greidde Tilla å lage suppe av vårens første grønt».

Møtet med Valstads var innledningen på et nært samarbeid og et livslangt vennskap. Hos Tilla og Otto Valstad fikk hun langt på vei sitt annet hjem. Anne flyttet til Valstad og i perioder mellom studiereiser bodde hun der. Hun fikk atelier på et loft i låven og hybel i annen etasje i våningshuset. I flere år hadde hun adresse Hvalstad.

Anne sitt atelier var under taket til høyre på låven
Anne sitt atelier var under taket til høyre på låven 
Foto: Jan Erik Røed


I takknemlighet skjenket hun alle dyreskulpturene som man kan glede seg over i museumshagen. Hagen med de mange overraskelser og romantiske innfall for den som kommer som ukjent.
I 1930 ble Bjørnene på stammen født, den første av en rekke skulpturer av dyret Anne Grimdalen selv omtalte som «det godslege skogsdyret med dei plirande augo i den bufslege skallen». Bjørnene fikk snart selskap: Binna på steinen med en av ungene bak seg (1933). En rev (1932), en ørn og en ulv (1934) kom også til etterhvert. Ørnen står høyt og monumentalt plassert ved hovedhuset. Særlig virker den mektig når man nærmer seg den ved å klatre opp den steile granittrappen som er kronet med en gedigen smijernsport i jugend-stil. Den er laget av Vigelandsmeden Carl F. Anderssen og sto på Verdensutstillingen i Paris i 1900.

Ørnen er, som de fleste av Annes skulpturer i hagen, laget på stedet og finnes bare i dette ene eksemplaret. Unntakene er Hestehodet i vannliljene utenfor Billingstadstua. Det er ikke laget på museet. Det er en studie fra hestestallen på Kontraskjæret i Oslo, laget i 1929, fra den tiden hun bodde på en fattigslig liten hybel der i området. Og Gaupa fra 1928.

Gaupa på museet
Gaupa på museet  Foto: Jan ERik Røed

Dyrefigurene var opprinnelig støpt i sand og sement. Anne Grimdalen laget modellen først i plastilina, så laget hun et skjelett av finmasket ståltråd som armering før hun formet figurene. Siden brukte hun mineringsbor og hugget feste til fundamentet. Betongen var et ubarmhjertig materiale mot fingrene hennes. De blir såre og vonde. «Men Anne Grimdalen har manns mot og krefter og viker ikke tilbake for noe. Livet har vært en hard skole mot henne», skriver Tilla Valstad.

Bevaringshensyn gjorde det etterhvert nødvendig å fremstille skulpturene i et mer bestandig materiale. I årene 2001 til 2006 ble figurene støpt i bronse finansiert av Asker museums venner til en kostnad av ca. 340 000 kr.
Det er nettopp hennes flotte, naturtro dyreskulpturer Anne Grimdalen huskes best for: «Dyri med sin formfagre skapnad og dei plastisk mjuke rørslene, sier meg så mykje om den ekte og opphavelige livsgleda», skriver hun. Men etterhvert utvidet hun sin motivkrets til langt mer enn dyr. Inne på museet står flere eksempler på det:
Jenta på hesten (innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1931) og Andakt. En skulptur av Arne Garborg og byster av både Tilla og Otto Valstad står i resepsjonen i Fusdallåven.

Jenta på hesten
Jenta på hesten  Foto: Jan Erik Røed

Otto Valstad påsto tidlig at det i virkeligheten var HAN som hadde «oppdaget» Annes talent! (Ifølge Trygve M. Davidsen i Budstikka 9. januar 1967). Og kanskje hadde han rett: Han og Tilla kom i alle fall i rett tid til å gi henne en god start på karrieren. Da hun reiste på studieturer til København, Roma og Hellas støttet de henne økonomisk. Under et opphold i Roma hadde hun husrom i Den Skandinaviske Forening mot arbeid. «Arbeidet var rengjøring», skriver hun, «og jeg måtte også være dørvokter». Men så: «En dag kom det 500 kroner fra Norge. Det var min kjære Tilla Valstad som sendte pengene. Jeg kunne betale med skulptur når jeg kom hjem, skrev hun...Makeløse Tilla!"

Nå kunne jeg leie meg et rom og være fri vaske-og vaktepliktene. Det var en herlig følelse. Jeg hadde også fått flere skandinaviske venner. Nå hadde jeg også tid og råd til å farte rundt til museer og kirker». (500 kr. svarte til 20 000 kr. i 2020).
Etter hjemkomsten betalte hun sin reisegjeld: «Tilla Valstad hadde sendt meg forskudd da jeg var i Roma, og jeg dro da til henne og Otto i Asker og arbeidet en del figurer for dem». Hun arbeidet også med et konkurranseutkast til et monument av Arne Garborg i atelieret under taket på låven. Under dette arbeidet ble hun syk og lå åtte uker på Ullevål til desember 1935. Etter en snartur hjem fór hun tilbake til Asker for å modellere buhunden til skipsreder Müller. «Jeg fikk så trivelig en arbeidsplass; rom med veranda, der jeg kunne sitte og sole meg. Rett som det var, tok jeg meg i at det ble mer soling enn arbeid. Og likevel: etter åtte dager sto hunden ferdig! Jeg forsto ikke selv hvordan det hadde gått til! Men skipsreder Müller var strålende fornøyd». (Skulpturen av hunden har senere gått tapt).

Tilla Valstad
Tilla Valstad  Foto: Jan Erik Røed

I 1936 begynte hun å arbeide med utkast til konkurransen om den kunstneriske utsmykning av Rådhuset. Da trengte hun større plass og flyttet til Handelbygningen i Oslo. Etterat hun i 1938 vant konkurransen med det kjente ryttermotivet av Harald Hårdråde, kom hun nok i sin opptatthet litt på avstand fra sine to venner på Valstad. Men hun glemte dem aldri; selv om hun ikke likte dette med å være «oppdaget». Til lenge etter krigen (1940-45) korresponderte de flittig.

Brevene på museet

På Asker museum finnes 44 brev og noen postkort fra Anne Grimdalen adressert til «Kjære Tilla og Otto». 35 av brevene er datert, 9 er udatert. 13 av brevene er fra perioden 1932 til 1935. De to siste fra denne tiden er fra oppholdet på Ullevål sykehus. Fra perioden 1938-1949 er det 21 brev. Endelig er det et brev fra Paris 15. desember 1954, hvor hun deltok på en utstilling i Petit Palais sammen med flere andre norske kunstnere.
I desember 1933 skriver hun fra Roma: «Det er so gjilt at få brev frå dykk. Eg føler, og eg veit at de vil meg vel. Takk for tilbodi um å sende meg pengar. Men først vil eg sjå um eg kan klare meg med det eg hev før eg låner. Men um eg skulde koma i knipe for reisepengar vilde eg vera takksam um de kunde låne meg noko. Di skal nokk få det att, so sant Gud vil gjeva meg helsa. Um eg ikkje skulde kunna betale det med pengar so kanskje eg kunde arbeide for det».

Den 24. januar 1934 skriver hun: «Kjære Tilla!!! Tusen mange takk for brevet og for pengane. Eg er so lukkelig eg kan ikkje få sagt det. Den dagen eg fikk pengane, fekk eg også meg eit værelse som eg er so forelska i. Det er akurat som eg yngste det. Passa stort lunt og godt.... Tenk at det var dykk som skulde hjelpa meg her i Roma og. Eg må bare sei: Gud velsigne dykk og det gjer han nok. No er eg spent på kor den bjørnen skal stande som eg skal lage. Eg gler meg til det. Ein kolosal bjørn!!? Eg kan også lage noko ana istaden vist di vil. Det er so morosamt å tenkje på hagen på Valstad der ein heil del av borni mine er komen».

Den 3. februar 1934 skriver hun fra Roma: «Eg tenkte no at eg skal lata dikkon vera ifre, men det er ikkje rå! Eg hev ingen anen eg kan stole på». Det dreier seg om at hun vil lage en byste av Vetle Vislie og hva den skal koste. Hun tenker seg 1500 kroner støpt i bronse, men skriver: «Kva tykkjer di? Er det for dyrt eller for billig? Men so er det den steinen den skal stande på. Kva den vil koma til at koste? Kansi Otto veit nokonlunde det, eller ein anen de kjenner som di kunde spyrje».

Den 18. juni 1935 skriver hun: «Kjære Tilla og Otto, Tusen, tusen takk for brevet. Eg er so glad då eg fær brev frå Dykk, det er nesten same følelse som då eg fær frå mor... Nei bære meg kl æ 11 no må eg knyte meg, i morgo ska eg støype.
Eg hev spist tomater å brø til kvels, Tomater er min livrett.
Tilslutt ein kjærleg helsing dykkars Anne. Hils Gunhild og ellers alle kjendte».
Det er noen smakebiter fra brev som vitner om oppriktighet og hjertevarme.

Gravsteinen til prost Ingvald B. Carlsen
Gravsteinen til prost Ingvald B. Carlsen
Foto: Jan Erik Røed

Andre arbeider i Asker

På kirkegården i Asker finnes to monumenter hun har laget:
Relieff av ingeniør Albert Hiorth (1876-1949) på hans grav, og et relieff i gravsteinen til prost Ingvald B. Carlsen (1887-1953) som var prest i Asker fra 1946.
Tre andre arbeider har forsvunnet eller blitt ødelagt:
Buhunden for skipsreder Müller, en nær venn av Valstads,
Geitebukken med Blåmann for Friluftskolen på Hvalstad,
og en gaupe på Hanevold.

Nevnes bør også at hun har foreviget i stein kunstneren Borghild Rud (1910-99), søster til askerbøringen Nils Johan Rud (1908-93), og nevnte Albert Hiorth.

Anne Grimdalen med bysten av Albert Hiorth
Anne Grimdalen med bysten av Albert Hiorth

 

Kilder:
Budstikka: 76 treff på Anne Grimdalen
Grimdalen, Anne: Brev til Tilla Valstad, 1932-54. Asker museum
Grimdalen, Anne: slik var det – Livsglimt I, Skien 1973
Grimdalen, Anne: slik var det – Livsglimt II, Skien 1974
Midtbø, Anita: «Eventyret Anne Grimdalen», i Syn og Segn, 1960, vol.66, s. 111-121.
Nerhus, Hans: Eventyret Anne Grimdalen: Slik ho sjølv har fortalt det, Oslo 1959
Nilsen, Karl: Askermotiver, 1991, s. 128
Urd, Vol.39, 1935
Åsen, Kjell: Anne Grimdalen – Kunstnar og medmenneske, Oslo 1999
Årbok for Telemark 1999: tre artikler fra et AG-seminar på Dalen 30. juli 1999

Redigert av Jan Erik Røed, april 2021