Man får uvilkårlig inntrykk av at han har malt overalt. Der sto han, forteller man – der satt han – utrolig aktiv. Bildene hans var asker-populære. Bygdefolket kjøpte av ham, mer enn av andre. Man kjente seg igjen, Singdahlsen var en «trygg» maler, «intet fanteri» - alt var solid og godt utført. Svært mange askerhjem kan idag prise seg lykkelige over å ha ett eller flere av hans bilder på sine vegger, og at deres aner hadde denne tillit til ham. Motivene, mange av dem er idag borte, eller iallefall forrykket eller buldozet vekk.

Også sentrumsfolket husker fru Aagot Singdahlsen (1861-1953) med sine egg-kurver til og fra Asker stasjon. Hvor mange av oss har ikke i slyngelalderen for noen skillinger båret kurvene hennes den lange vei til Bondilia. Hun hadde en egen evne til å få hjelp, når hun ba om det.

Singdahlsen hørte likesom til her. Han lot seg «te-snakke» av bygdefolket selv under arbeid foran staffeliet på en eller annen veikant ved Sem eller Berg. Han kjente bygdetonen og godtfolks inngrodde respekt for «kunstnera». Han hadde ingen særegne fakter eller «griller» som skremte folk – han var en av dem.

Slik ble også hans bilder – grunnsolide såvel håndverksmessig som kunstnerisk. Dette lot seg forene. Han var naturalist uten tillegg eller fradrag. Men også han hadde sitt spesielle fargevalg og sin manér – med sin originalitet som gjør at vi uten videre kan peke ut Singdahlsen-bildet uten å gløtte til signaturfeltet. Alt er så «askersk» - nesten mer enn hos Otto Valstad, Askergubben himself foran lerretet. Vi må uten forkleinelse for noen utrope Singdahlsen til «veteranen» blant askermalerne.

Den som maktet å samle inn og få avfotografert disse to maleres bilder fra bygden, ville få et lokalt, kulturhistorisk billedarkiv av stor verdi.
Det var Andreas Singdahlsen som hadde narret læremesteren Frits Thaulow  hit ut for å male vinter. Først slo Thaulow seg ned på Ravnsborg gård, senere på Hvalstad gård. Da Thaulow bodde på Ravnsborg malte han det berømmelige bryggerhusbildet med aske-kallene i forgrunnen.
Thaulows hjem på Hvalstad gård hos Alexandra og Frits var smakfullt innredet. I storstuen hang kostbare gobeliner. Det var kostbare antikviteter og merkelige ting fra det store utland, - og ikke minst hans skisser og malerier.

Allerede i slutten av 90-årene hadde Singdahlsen forlatt Kristiania og bosatt seg på Berg gård ved Semsvannet. Som 28-åring debuterte han på Statens Høstutstilling. Han var elev av (Christian) Krohg og Thaulow. Med Berg som basis ble det studieopphold i Tyskland. Frankrike og han havnet også i Italia 1898-99. Fru Aagot fulgte med, La Signora Bianca, som italienske venner kalte henne. Hun var født Wang og i familie med teatermalerne av samme navn.

Hans stemningsbilder fra Semsvannet, fra Berg og omegn er mangfoldige og varierte. Især vinterbildene hans er praktfulle. Typisk er det derfor at Nasjonalgalleriets eneste bilde av ham, er et vinterbilde fra Asker, innkjøpt 1899. I 1907 flyttet familien til Bondilia, en husmannsplass under Bondi.

I Bondilia

Sognepresten til Asker, senere biskop Jacob Neumann skrev i 1817 om Askerelven at den under Vardåsens østre side løp inn i det smale Bondivannet «om hvilket der hersker et fryktelig alvorligt stille da det er innhegnet af klippemure mot øst og vest - og har ingen kyster til beboelse». Denne beskrivelsen er nesten som å stå foran et av Herman Bendixens sommernattsbilder fra Bondivannet med tung Vardåsen-skog mot vannkanten.

I en av Neumanns klippemure mot øst har den gamle husmannsplassen under Bondi klort seg fast. Ingen vet hvor gammel den er, men tømmeret i de eldste deler av den har neppe stått på rot etter 1750. Navnet Bondimarken står det i gulnede papirer om den og dens oppsittere. Den siste av dem het Hans Bondimarken, På folkemunne lå plassen i det såkalte «Askerstøkket» etter Knut Asker som eide Bondi. Knut Asker var storeksportør av is og benyttet vel husene i Bondilia eller Bondimarken til oppholdsrom for hester og isarbeidere.

Singdahlsen bygde husmannsplassen fullstendig om og i to etasjer. Med tilbygg og atelier ble dette ekteparets bolig resten av deres liv.
Fruen var utrolig aktiv, drev med høns, ender, gjess og kalkuner blant mannens bikuber.

Det hele var sikkert en nødvendig attåt-næring. Tilla Valstad kunne berette om livet i Bondilia, om gjestfrihet, kakling og galing fra fjærkreet alle vegne.
Etter ekteparets død ble boligen skjenket til Bildende Kunstneres Styre (i dag Norske billedkunstnere) som fremtidig kunstnerbolig. Billedhuggeren Dyre Vaa var den første som flyttet inn der. Den gamle låven gikk i høyden for å få plass til hans monumentarbeider. Blant annet ble Martha-monumentet laget i Bondilia i denne tiden. Han og fruen, født Thora Bojer (datter av Johan Bojer) bodde der i 6 år frem til 1960 da maleren Herman Bendixen (1919-1977) overtok. Bendixen og frue, født Signe Heramb, har i den etterfølgende tid på en enestående måte bevart både husmannsplassen og kunstnerhjemmets miljø, selv om boligblokkene i nabolaget har presset seg vel nær vannspeilet.

Trykket i: Blant kunstnere i gamle Asker av Karl Nilsen, 1979, s. 84-87.

Digitalisert og redigert av Jan Erik Røed, februar 2021.

Vi har digitalisert et utvalg av Andreas Singdahlsen motiver fra postkort