Istrafikk og isdrift

Vi har samlet flere artikler som omhandler istrafikken og isdriften på Askerlandet – en stor og viktig industri for kommunen vår. Her er storhetstiden skildret, arbeidernes behov for organisering og hvordan kjøleskap og fryserier tilslutt ødelegger næringsgrunnlaget

Isskjæring ca. 1915. Foto: Asker bibliotek

Om isdriften i Asker

Rundt om i Asker ligger et betydelig antall dammer (en gang skal det ha vært over 20). Mange av dem minner i dag mest om idylliske, delvis gjengrodde, tjern. Men alle er de vitnesbyrd om en blomstrende næringsvei; nemlig isdrift.

Spiradammen
Spiradammen blir også kalt Myradammen. Ved dammen ligger det en liten plass som heter Myra (1990). Foto: John K. Bjerkåsholmen/Asker bibliotek

Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet en av de viktigste næringene i Norge etter trelasthandelen. Eksport av naturis skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt langs Oslofjorden. Storhetstida varte fra 1850 til 1914, men det ble eksportert naturis til lenge etter annen verdenskrig. Is ble eksportert til flere land i Europa hvor den kalde årstiden ikke var like kald som i Norge. Isdriften nådde en topp i 1898 med samlet eksport på 500.000 tonn, og Norge var da verdens største eksportør av is
Det skal ha vært Søren Angell Parr i Drøbak som fra Nesodden etablerte denne næringen i indre del av Oslofjorden. Han var sønn av den engelskfødte skipsreder og trelasthandler Henry Parr i Drøbak.

I 1822 gikk den første islasten fra Norge til London. I Asker startet virksomheten i 1852 og den skulle vare i ca. 80 år; den siste leveransen var rundt 1950. I 1875 var det totalt 48 ishus i Asker og produksjonen dette år var på 40.000 tonn.

Isskjæring Spiradammen
På bildet ser vi Per Nordal Hagen. Christiania kull og vedbolag leide Spiradammen i mange år. Driften ble etterhvert mer maskinell. Det ble skjært både skur og kapp med denne maskinen. Isen ble transportert med lekter til Oslo. Driften ble nedlagt 1935-40 (1922) Foto: Asker bibliotek

Iseventyret tok slutt med første verdenskrig, men isskjæring i mindre omfang for hjemmemarkedet fortsatte helt til rundt 1950. Det ble skåret is til bøndene, til sommergjester og de av befolkningen som hadde isskap. Etterhvert begynte nemlig også privathusholdninger å bruke is for å oppbevare mat. En isblokk ble plassert i en isolert kasse av sinkplater og her satte man så melk, fløte, kjøtt og fisk; som vi bruker et kjøleskap i dag. Ved- og kulleverandører begynte også å levere isblokker. Det ga beskjeftigelse om sommeren. De kjørte regelmessig rundt og bar opp en ny isblokk som de satte på plass i iskassene. Det er fortsatt mange som husker en slik iskasse fra sitt barndoms kjøkken, inklusive undertegnede.

I det følgende bringer vi fire artikler om Isdriften i Asker:

  • Istrafikken på Askerlandet av Karl Nilsen
  • Litt om istrafikken på Nesøya av Helge Koefoed
  • «Vår bransje blir aldri avlegs»  Isarbeiderne organiserer seg av Jon Chritoffersen
  • Kjøleskap og fryserier ødela istrafikken i Asker av Halfdan Lund


Kilder og litteratur:
Holm, Christian Hintze: Nesodden historie II. Nesodden Historielag 1995, s. 240-56.
http://www.nesoya-eldres-vel.net/22686568
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Isdrift
Gøthesen, Gøthe:Med is og plank i Nordsjøfart, Oslo 1986.
Madsen, Terje: Istrafikken – eventyret som tok slutt for hundre år siden:
«Glimt fra Vollen», Vollen historielags årbok 2014, s. 52-65.
Torgersen, Halvard: Asker. Bidrag til bygdens gaardshistorie. Kristiania 1917
Vesseltun, Ida: «Det er verre for han som holder i den andre siden av saga!»,
– Isarbeid og isarbeidere i Vollen og Bjerkås. Hovedfagsoppgave i etnologi, UiO 1994.
Artiklene er redigert av Jan Erik Røed, mars 2021

 

Istrafikken på Askerlandet

Av Karl Nilsen

«Isen må være fri for tobakksaus, thi den skal sælges til lorder i England». Dette var blant de krav en av storoppkjøperne, Søren Parr fra Drøbak, stilte i iseksportens glansperiode omkring 1895.

Det ble nok både tobakkstråler og hestemøkk når isarbeiderne og deres hestekaravaner inntok dammer og tjern. Ingen av dammene ble spart så sant de lå lagelig til for transport til sjø og havn. Hadde man ingen naturlige dammer, bygde man kunstige i drag og søkk. Også dambygging ble en virksomhet for eksperter som kunne handskes med jord og riktig stamping av blåleiren i damkronen. I Asker vet vi at man i 1897-98 hadde 10-12 svensker som dambyggere med virkelig dreis på trestampen (jomfruer) for å få leirkjernen tett. Var det ingen vanntilførsel til dammen, ble det ledet inn via vassrenner fra nærliggende bekkefar.

Ikke for evigheten 
Før 1850 var det ikke mange her til lands som var klar over at den tid skulle komme, da vi uten videre kunne ta isen fra tjern og vann, koste frakt på den helt til utlandet - og atpå til få den godt betalt. Isen var jo nærmest en frukt av kulde og mørk norsk vinter når den årvisst kom tilbake. Men i iseksportens dager var eksportørene redde for langvarig mildvær i de siste vintermånedene - de var redde for «vår i isen». Så sent som i 1914 ble isdyrkingen fortsatt spådd gode utsikter. Hva som senere hendte med krigstid og utviklet kjøleteknikk vet vi. Isskjæringen holdt seg imidlertid godt oppe helt frem til 1925. Man hadde da funnet andre og billigere måter å gi matvarene friskhet i sommervarmen og som kunne fremstille den nødvendige isklumpen i pjolterglasset. Ikke for det, virkelige snushaner mener fortsatt at naturisen gir andre virkninger i glasset. At den er mere holdbar er det neppe noen tvil om.

For landet som helhet regnes det med at isdriften begynte en gang i 1820-årene. Først 20-25 år senere ble det etablert mer organisert drift og eksport. Det strides om hvor den skredlignende virksomhet tok til. Antagelig var det i Kragerø. Så fulgte Larvik, Brevik, Drammen og Østfoldbyene. I Kristianias nærmeste omegn var virksomheten beskjeden inntil Drøbak, Nesodden og Asker kom med.

Is blir handelsvare 
En kjent Kragerøreder i 1850-årene hadde sin bror i London. Fra sitt kontor så han daglig ned på fisketorget og var vitne til hvor problematisk det var å holde fisken fersk i sommervarmen. Han skrev hjem til sin Kragerøbror, sier historien - og anbefalte ham å sette sine skuter inn for London-eksport av is. Noen lagret is hadde man ikke. Sagflisisolerte isskur var ennå ikke kjent her. Først i 1852 ble de første opplagsskurene med sagflis og bordkledning bygget i Drøbak. Men man hadde isbreer - og den foretaksomme reder var ikke snauere enn at han anla en isrenne fra Folgefonnen direkte ned i vestlandsfjorden til ventende båter. Kanskje var dette begynnelsen til en næring som i 75 år satte et eget hektisk preg på de ellers fredelige bondebygder som istrafikken sognet til. En del forsøk med eksport av fjordis fra Kristiania- og Drammenfjorden ble gjort. Men utlendingene betinget seg snart is fra ferskvann og at det skulle være stålis. De mest aktive var igang med å skaffe seg rettigheter til tjern og pytter. Således finner vi allerede 1852 at Martin Blakstad er i full sving med å skaffe seg isrettigheter. Isen var blitt en handelsvare, og istrafikken en næringsvei i bygden. Blant annet tegnet han 30 års kontrakt med Borgen gård om ervervelse av gårdens rettigheter i Bondivann - og på samme måte med Kullebunds eier om dennes rettigheter. Videre skaffet han seg råderett over Vindelstads rettigheter i Gjellumvannet o.s.v.

Isen eksporteres 
I Halvard Torgersens bok om Asker og i andre kilder er det skrevet at Knut Asker må betraktes som pioner på dette område i Asker. Riktignok var Knut Asker en stor eksportør og den som dominerte markedet i isdriften i 1890-årene. Men Martin Blakstad var faktisk et kvart sekel før ute såvidt Blakstad-bokens forfatter, Sigurd Engelstad beretter. En av pionerene i hele fjorden var Chr. Møller i Drøbak, og Blakstad gikk i kompaniskap med ham. Allerede samme år finner vi disse to i kontraktmessig samarbeide med brødrene Ludvig og Gabriel Adamsen Bårdsrud om samdrift på Bårdsrudtjernet i Røyken. Kort sagt, det ble faktisk et helt nettverk av forretninger - et helt lite konsern i vår ellers stillferdige bondebygd på den tid. Først og fremst tok man sikte på hovedstadsleveransene. Dette marked ble imidlertid fort dekket. Utenlandske förbindelser skulle sikre god fremtidig drift.

Baardsruddammen i Røyken
Baarsrudsvannet i Røyken, 1925. Her ser vi redskap til bruk for isskjæring.
Foto: Knud Baardsrud/Asker bibliotek

Ekspertise kommer inn 
Derved måtte man inn på et helt annet salgsapparat som neppe var vanlig kost for våre isproduserende bønder. Man trengte en ekspert på området, og grosserer og skipsreder Søren Parr fra Drøbak ble engasjert. Siden overtok til og med Parr Martin Blakstads rettigheter i Bondivannet o.s.v. Det varte ikke lenge før andre tok opp idéen. Foruten brødrene Bårdsruds virksomhet i Røyken der mange Askerfolk tok jobb og bodde i barakker der ute, ble Yggeset Iscompagni etablert ca. 1885. I denne forretning deltok brødrene på daværende Nordre Yggeset samt Nedre Bjerkås (Jørgen Bjerkås) og Bårdsrud som medinteressenter. Utskipningen fra Yggeset-kompaniet foregikk vesentlig over Sjøstrand. Dette selskap bygget i egen regi flere dammer, bl.a. en på hele 18 mål. I samme forbindelse bør omtales Harald M. Bjerkås som i 1883 hadde overtatt Bjerkås gård. Han også bygde sine dammer og ble en av de store eksportørene.

Av andre Askereksportører kan nevnes Hågen Johansen på Arnestad med egne damanlegg og to utskipningshavner. Senere ble Arnestad og Håkavik overtatt av brødrene Høvik fra Røyken, og den store dammen over Elnesjordet ble bygget ut. Brødrene Høvik drev stor-eksport i mange år. Ved Gisle bygde Lidemark (Gui) og Martin Gisle en større isdam som ble drevet noen år. Oskar og Hans Høibak bygde sin egen dam som fremdeles ligger uforandret. Ellers kan nevnes at Hans Larsen Østenstad bygde Østenstaddammen med isrenne til egen strand.

Knut Asker drev stort

Knud Asker

Gårdbruker Knud Asker (1819-1906) trolig med to barnebarn på fanget. Knud Askers vita er velkjent i Askers historie. Foto: Asker bibliotek

Knut Askers store virksomhet omfattet også Bondivannet, og Lars Poverud drev Gjellumvannet - begge for Isselskabet Nord. Isstablene fra Gjellumvannet havnet i ishus plassert der hvor Wrights Kafé senere holdt til i Heggedal sentrum. Men Gjellumisen ble også kjørt ned til Vollen for lagring der. Halvard Torgersen forteller forøvrig i Askerboken at Knut Asker kjøpte dalsenkingen ovenfor Leangen og anla Daledammen (Bårdsruddammen) og bygde et muret ishus nede ved sjøen (det første og eneste i bygden av den type).

Bårdsruddammen
Bårdsruddammen. Til høyre for huset ser vi låven hvor
isskjæringssutstyr ble oppevart. Helt til venstre i bildet er
Knut Baardsruds hus. Foto: Asker bibliotek


Forretningsadresse i Kristiania var Asker & Co Ismagasin. Ismagasinet ble drevet sammen med Knut Askers svigersønn Martin Bårdsrud. Også fra Løkenesmyra eller Spiradammen ble det drevet is, og ikke minst fra Syverstaddammen (populært kalt Nordishavet). Utskipning fra Syverstaddammen gikk over Granli eller Presteskjæret (Gutteskjæret) i Holmenbukta. Ole Thorstad og Martin D. Valstad anla dam mellom sine eiendommer (senere kalt Velletdammen) i 1884, og Peter Ravnsborg en annen dam litt lengre ned med utskipning fra Holmen. Dit ble også isen fra Åstaddammen kjørt.

Utsikt fra Devika mot Gutteskjæret og Presteskjæret
Utsikt fra Devika mot Gutteskjæret og Presteskjæret, ca. 1890.
Vi ser isskuter som laster fra isrenner fra Syverstaddammen. I bakgrunnen, på høyden, ligger Øvre Nes gård. Helt til høyre sees Landøystranda. Veien mot Devik ble i 1917 skutt inn i fjellveggen til venstre. Noe av stenene ble fylt opp for å lage adkomstvei til Gutteskjæret. Isrennen på bildet går ut mot Gutteskjæret.

Risikabelt levebrød for mange 
Om istrafikken fra Nesøya, se neste artikkel. Foranstående fortegnelse som ikke er fullstendig, gir bare en forestilling om hvor omfattende denne virksomheten var. Mange av dammene er forlengst slettet og uttappet. Andre er i behold som vanningskilder for havebrukere og gartnere. Som en kuriositet kan nevnes at man allerede tidlig før århundreskiftet drev fiskeoppdrett i isdammene med blant annet ørret og sik. Det var eksempelvis tilfelle i Plassadammen i Vollen. Som man vil forstå, skaffet isdriften arbeid og levebrød for mange på en tid av året da det ellers var lite å gjøre omkring på gårdene. Asker hadde ennå ikke fått noen industri-sysselsetting. Men istrafikken var et risikabelt forretningsforetak som svinget med konjunkturene og ganske voldsomt med værlaget. Iskompaniene satt med leveringskontrakter som værgudene ikke tok det ringeste hensyn til. Enkelte år var inntektene skyhøye. Andre år ga store tap. Nedenstående oversikt gir et bilde av variasjonene og virksomhetens omfang.

Asker kommune toppet eksporten 
Gjennomgående toppet Asker istrafikken for Akershus Amt i den store perioden 1865—95. I 5-årsperioden 1866 -70 leverte Asker ca. 10 000 tonn årlig. I 1875 var produksjonen steget til 40 000 tonn i Asker, og antall ishus var da 48. Omkring 1884 sank driften noe idet det da bare oppgis 6 anlegg i Asker med ialt 10 ishus og en mannskapsstyrke på 40—60 mann. Vinteren 1885-86 ble produksjonstallet bare 3250 tonn. Selv om 1884 ble betraktet som et relativt gunstig år, hadde de øvrige år i femårsperioden 1881- 84 gitt lave priser og liten lønnsomhet. Vinteren 1890 - 91 hadde man i bygden 7 anlegg og 20 ishus i drift, og hele 162 mann var beskjeftiget. Det totale eksportkvantum hadde igjen steget til 24 900 tonn. Bare Nesodden lå høyere. Året 1895 - 96 oppgis tallene til 9 anlegg og 14 ishus med tilsammen 153 mann, og produksjonen nådde da 53 300 tonn som ble stående som absolutt topp-året for hele istrafikk-perioden. Totalen for hele fylket var ca. 94 900 tonn i det året.

Året 1898 oppgis også av eldre mennesker som et kronår, men eksakte tall savnes. I året 1900 hadde man i Asker 11 anlegg, 18 ishus og 174 mann ansatt, men produksjonen ble mindre, bare 29 400 tonn. Vinteren 1905 - 06 var det fortsatt 11 anlegg og 18 ishus, men mannskapsstyrken var steget til 204 mann, og produksjonen igjen på topp med 46 700 tonn. Fem år efter, vinteren 1909 - 10, var det 10 anlegg og 12 ishus med et mannskap på 184 og nok en kjempeproduksjon 50 500 tonn. Efter den oversikt som er i behold, var produksjonen i det første krigsåret, 1915, sunket til ca. 5000 tonn fordelt på ialt 4 ishus og 36 mann. Hvorvidt forannevnte tall fra Amtmennenes 5 års beretninger for mannskapsstyrken, stemmer med den virkelige innsats, er noe uklart. Efter alt å dømme er ikke tilfeldig leilighetshjelp tatt med. Blant annet viser en annonse i Budstikka 20. januar 1900 at isdriften på Nesøya i de dagene alene hadde behov for 200 mann og ca. 40 hester. I tillegg trengte driften «endel sjauere». Samme vinter meddeles at «bro over Grønnsund er satt opp av Kristiania Iskompani og en del Askerbønder». Det er tydelig at man satset stort på Nesøytjernet fra da av.

Isarbeiderforening 
Istrafikken fremkalte en egen yrkesgruppe av hardslitende arbeidere i improviserte barakker, og med vinterkulde og vårslaps som arbeidsperioder. I Asker ble det stiftet en egen isarbeiderforening som til og med tok initiativet til det aller første demonstrasjonstog i bygden 1. mai 1899. Ikke bare krav om utbedring av lasteplasser ble fremmet - også lønnsspørsmål. Istrafikken skapte en sosial vending i bygden uten særlig industri ellers. Noe før århundreskiftet, da iseksporten hadde sine beste år, tjente isskjærerne 4,50—5,00 kroner dagen, og kjørerne omtrent det samme. Snøen måtte holdes vekk fra isflaten helt fra høsten av. Dette arbeide ble dårligere betalt, gjerne 3,00 — 3,20 kr. dagen. Måkehjelp ellers måtte ta til takke med 1,80 —2,00 kr. Vel, krona satt hardt den tiden, den var vond å tjene. Men det var jo litt å få for den. Salgsprisen på isblokkene sommeren 1900 levert tilkjørt i Kristianiaområdet var kr. 1,50 for blokkene 23 x 23 x 14 tommer - halve blokker kr. 0,80, «extra fin stålis», som det het i annonsene.

Arbeidskrevende 
Alt tidlig på høsten ble dammene satt i stand og utbedret. Med lange ljåer ble siv og annet bunngress slått av eller man slepte en kjetting langs bunnen for å knekke det. Lenger ut på dammene ble arbeidet utført fra flåter. Skjæringen begynte gjerne ved nyttårstider.

Eldre erfarne bord- og plankeskjærere som man mente var særlig skikket ble ansatt. Men her var teknikken en annen. Tømmersager ble brukt noen år, men senere avløst av utrangerte blader fra oppgangssagene rundt om. To slike ble ofte smidd sammen for å få dem lange nok. Efterhvert kom spesialfabrikerte issager i handelen. For mere avansert drift henimot forrige verdenskrig tok man i bruk isploger og ishøvler. Ploger med stadig dypere skår ble trukket med hester langs efter vannet. De lange parallelle furene ble til slutt delt opp i blokker med håndsag. Blokkene holdt 24 tommer (1 alen) i firkant. Arbeiderne tok sagene med hjem for å sette dem opp. Derefter kom teljeren og skavet av istoppene i flatene med spesiell teljekniv. Ved stordrift i Asker var en fast mann, betalt av skjærelaget, opptatt med å telje.

Isskjæring på Bondivann

Isskjæring på Bondivann, ca. 1925. Nordre halvdel av Bondivannet.
I forgrunnen isplog som skjærer isen i lange striper slik at det står igjen noen tommer is langs vannflaten. Loddrett på stripene deles isen opp med håndsag og det gjenstående i plogstripen spaltes opp med et bredt kileformet spett. Huset midt på bildet er Høva gartneri. Hellum-bygget helt til venstre opp i bakken. Foto:Knud Baardsrud/Asker bibliotek

Til hav og havn 
Det er vel i grunnen transporten av isblokkene til hav og havn som har efterlatt de mer romantiske trekk som fremdeles hviler over iseksportens dager. Til å begynne med monterte man gjødselskasser på sledene, hvorav flere ble koblet sammen i tog. Denne kjøreredskap fremkalte snart store staup (søkkk) i veiene. Staupene ble det mange av, og både sleder og kasser gikk i stykker. Derefter kom slådden. Den besto av en stubslede med tregrime hengende efter, og staupene ble betraktelig redusert. Når kjøringen tok til om vinteren, ble de verste veiene bunnhakket og bare så meget snø holdt tilbake at meiene gled. Gikk snøen fort om vinteren, ble det brukt vogn eller man drøyet snøen med et granbardekke i solhellingene. Var det glatt ble meiene pigget eller rett og slett forsynt med kjettinger - og i verste fall ble noe hengt efter sleden for å bremse farten i utforkjøringene. Enkelte steder ble veiene mauret, som det het. Maurtuer ble betraktet som bedre «isdekker» på veiene enn sagflis.

Isskjæring på Bondivann
Isskjæring på Bondivann, 1925. I bakgrunnen Vardåsen og husene på Vassbunn til høyre og Kullebunn til venstre. Foto: Asker bibliotek

Med is ombord 
Om selve skipningen har boken «Den Norske Sjøfarts Historie» (s. 688 — 705) av Jacob S. Worm-Muller skildret forholdene slik de også er bekreftet fra Askerhold. Det er her beskrevet at isfartens glanstid var seilskipstiden og at man foretrakk treskip av hensyn til avsmeltingen. I dampskip ble imidlertid rommet kledt med bord. Garneringen ble skiftet efter noen tid - og det måtte rustbankes. Det var fuktighet fra isen overalt. De båter som gikk med is var gjerne 3 - 500 tonn og mest engelskbyggede, gode teakbyggede, kobberforhudede skip, het det. Det var altså forholdsvis mindre skip som kunne laste og losse i en fart. Men fra Asker vet vi at også mange norskbyggede skuter (f. eks. Kragerøskuter) var med i denne spesialfarten. Eller som en av de eldre observatørene skildret det: «Det lå Kragerøskuter, små barker og pene skonnertsklp langs hele Askerlandet bortefter og lastet is».

Skip ved Leangbukta ved isrenna

Skip ved Leangbukta ved isrenna. Foto: Asker bibliotek

Det var mange skarpseilere blant dem der «æren ble satt høyere enn hyren». Fremfor alt gjaldt det å komme hurtig frem både på grunn av smeltingen og fordi lossingen, iallfall i England, foregikk i tørn. 8 - 10 båter kunne ligge og vente ad gangen. Dertil kom at for seilskip ble frakten regnet efter utlosset antall tonn, mens man for dampskip regnet med inntatt tonn. Det var derfor regningssvarende for seilskipene å stå på. Den som kom først til et bestemt punkt på den engelske kyst var berettiget til å losse først. Det fortelles at skipperne narret hverandre når man «seilte på tørn». Det er lett å forstå at det måtte bli noe hektisk og nervøst over istrafikken.
Det tok 4 - 5 døgn over til England - i verste fall opp til 20 døgn. Man kan forestille seg både skipperens og eksportørens dilemma når båten lå i vindstille utenfor Drøbak i dagesvis med avsmelting i vårværet. Pumpene gikk døgnet rundt, og skutene ble lettere og lettere. Isblokkene ble stadig mindre i volum, og det måtte fores opp for å unngå farlig lastforskyvning. Askermannskap har fortalt hvorledes man på båtdekket måtte ha hele favner med bakhon-ved i beredskap til slik utforing.
Når vinden var der, ble båtene presset til det ytterste. Den skipper som gikk inn for storm, sto ikke høyt hos reder eller eksportør. Overfarten ble slitsom, og det ble gikt av alt isvannet. Selv om seilasen ble betraktet som hensynsløs, ble mannskapene ombord i årevis fordi det alltid var en ukjent mulighet til ekstrafortjeneste.
Enkelte av Askerskutene tok kull i retur fra England.

Kilder:
I tillegg til de kilder som er nevnt i foregående artikkel henvises til Askers Historie av H. Chr. Mamen, 1965, s. 106 - 108. «Istrafikk i Kristianiafjorden» av Jacob Hilditch, artikkel i «Norge i det nittende århundre», Kristiania, 1900. «Kjøleskap og fryserier ødela istrafikken i Asker», artikkel i A. & B. Budstikke 20/10 1939 av Halfdan Lund. Drammens og Oplands Turistforenings Årbok 1935 s. 38/39. Follominne 1975 s. 16 - 23. G. E. Fussel: Nineteenth Century Ice Importation»

Trykt i Asker og Bærum historielag. Skrift nr. 18, 1977, s. 301-308.

Litt om istrafikken på Nesøya

av Henning Koefoed

Istrafikken ble satt igang av (eieren av øya) Julius August Hanson og utviklet sammen med Jørgen Heftye og bankierfirmaet Thos. Johs. Heftye og Søn i Kristiania i 1860-årene. Det ble efterhvert det største iseksportstedet i Asker. Det ble anlagt vei fra Nesøytjernet til Hestesund, bygget flere store ishus, isrenner og boliger. Det sysselsatte i vintersesongen 25 - 30 mann og ca. 15 hester, inklusive arbeidskraften fra mange av gårdene i distriktet. Efter Hansons tid ble istrafikken satt bort til Kristiania Iscompagnie av A/S Næsøen, det selskap som sto for utbyggingen på Nesøya fra århundreskiftet og frem til Eivind Blehr kjøpte øya i 1917.

Ishus
De første ishusene sto ved Hestesund på utsiden ut mot fjorden. Der ble det sprengt vekk noe fjell for å gi plass til det. Mellom skrenten og ishusveggen var det en dyp, mørk slukt som er opprinnelsen til det ennå brukte navn «Helvede» på denne strandstripen. Dette ishuset måtte ligge svært uheldig til i solen midt mot syd, og det ble senere flyttet til nordsiden av kollen ut mot sundet (ved den nåværende offentlig strand). Det ble nedrevet og saget opp til ved som ble solgt til Kristiania under vedmangelen i 1917. Et annet tidlig ishus lå på selve Sverver-halvøen nord for huset. Heller ikke dette sto lenge, men det ble anlagt et større ishus mot Tobakkshølet (nå delvis tennisplass) som også lå mere lagelig til med skygge og bedre anløpsplass for skutene. Dette ishuset brente ned i 1912. (For ordens skyld nevnes at det også lå et ishus ved Kalkbukta mot Vendelsund på Østre Nesøya.)

Riving av ishus

Ishus på Nesøya under riving (1917). Foto: Asker bibliotek

Isen ble kjørt med hestesleder fra tjernet til ishusene hvor de ble isolert med sagflis. Sagflisen kom i jakter fra egnede sagbruk, sannsynligvis Hansons eget i Grønnsund. Den ble brukt flere ganger. Ishusene hadde betraktelige dimensjoner som det fremgår av bildene, med 12 - 14 «florer» i høyden. Renner i to høyder førte ut fra plattinger på øvre og nedre del av ishuset. På plattingene ble blokkene renspylt, evt. skavet. Vannledning var lagt fra Nesøytjernet. Rennene gikk ut til skutene, hvor det også ble lagt en platting over lukene. Her ble isblokken sakset fast med is-saksen som igjen var festet med tau som gikk opp til en blokk festet i en wire mellom mastene. Tauet gikk så ned til dekkshøyde hvor det var surret et par ganger rundt en rund tømmerstokk som lå over luken, slik at en mann kunne låre den forsiktig ned i rommet. En unggutt hadde jobben med å skyve isblokken ut fra plattingen og skrike UNDER! for å varsle stuerne i rommet.
Der ble blokkene stablet uten sagflis eller annet isolasjonsmateriale dels på flasken og dels på høykant for at man skulle unngå farlig forskyvning av lasten. Det var en kunst å foreta forsvarlig lasting og beregning av skutenes laste-evne. Isblokkene som lå inn til den noe buede skipssiden måtte hugges spesielt til.
Stuerne arbeidet på akkord og kunne tjene 2-3 kr. dagen. Utearbeide på korte vinterdager ble lønnet med kr. 1.80, i ishuset kr. 2-2.50.

Store skuter
De store skutene som fraktet is ble tauet inn med taubåter fra Drøbak. Svære ringbolter langs sundene forteller ennå om hvor de lå fortøyet. Jakter og galeaser seilte inn for egen hjelp. Forhaling av skutene inne i de trange sundene skjedde enten ved hjelp av et «varpanker» som ble rodd og kastet langt forut slik at man kunne hale seg frem. Eller man forhalte ved hjelp av landfester. Mindre skuter ble rett og slett buksert ved at et par mann i småbåt fungerte som taubåt. Skutene bragte ofte stein, sand og jord i ballast. Fin skuresand og jord var nytteballast. (Fremmede planter er kommet til landet med slik jord som man hadde god bruk for på «steinute strender».)

Hestesund
Bildet er trolig av Hestesund, tatt ca. 1890-1899, med fjorden i bakgrunnen og Landøya til høyre. Til venstre hvor ishuset står
ble senere fellesstranden "Fellesen" på Nesøya liggende.
Foto:Jon Fredrik Lindegård/Asker bibliotek

Lasting 
Lastingen fra ishusene foregikk om sommeren. Senere, da isen ble kjørt direkte fra Nesøytjernet til skutene som lå ved det trangeste i Hestesund, foregikk dette senvinters. Blokkene ble da sendt ombord på to renner som gikk ut fra knausen her. En slik renne gikk også ut fra en oppbygget voll ved «Brakka». For at ikke isen skulle få for stor fart, ble det slått solide «bremsespiker» i rennen. (Andre steder hvor det var større høydeforskjell ble rennene lagt i store slyng.) Isen ble bare skåret en gang om vinteren.
Istrafikken fra Nesøya opphørte med 1. verdenskrig.

"Brakka" ("Tredekkeren") på Nesøya
"Brakka" ("Tredekkeren") på Nesøya (1976).
Foto: Anette Koefoed/Asker bibliotek

Arbeiderboliger
For å underbringe de få mere eller mindre faste arbeiderne ved isvirksomhet, sagbruk og ellers ble det bygget en arbeiderbolig, «Brakka» eller «Tredekkern» (3 etasjer) litt ovenfor og øst for Sververen.

 "Brakka"

"Brakka", også kalt "Tredekkeren", var arbeiderbolig for arbeiderne ved isvirksomheten på Nesøya. I brakka bodde først enslige arbeidere, senere ble det innrettet familieboliger der (ca. 1985). Foto: Asker bibliotek

Dette huset som nylig er restaurert (av Johan Pettersens sønnesønn) skal omkring 1870 være flyttet fra Sørlandet og bygget av tømmer fra Setesdal. I brakka bodde først enslige arbeidere, i 1875 således Anders Larson fra Erikstad i Sverige, Gunder Paulsen fra Nes på Romerike, Olaus Kristoffersen fra Modum, Andreas Belman fra Ø. Bærum og Anton Olsson fra Sundsvall. Senere ble det innrettet familieboliger der. Ellef Olsen bodde der noen år med sine yngste barn, og Einar Gerhardsen besøkte dem som gutt et par somre. Den siste beboer i Brakka var fisker Hans Jørgensen, sønn av fisker Jørn Andersen, Landøya. Han flyttet for noen få år siden til Gullhella sykehjem, vel over 90 år gml.
I Brakka var det også kjøkken og en «sal» for bespisning og samvær. En «marketenterske» sørget for en viss matlaging og renhold. Johan Pettersens kone sto for dette i flere år.

Det siste stedet vi skal omtale er «Sølyst» eller «Kontorbygningen» på sydsiden av Hestesundveien, fint beliggende med utsyn over fjorden. Dette huset og den tilhørende stall skal også være flyttet fra Sørlandet. I 1875 bodde bare ugift «husjomfru» Maren Klausen fra Lier der. Senere var huset disponentbolig for A/S Næsøen.

Villa Sjølyst
Villa "Sjølyst" ("Kontorbygningen") på Nesøya. Villa "Sjølyst" ligger på sørsiden av Hestesund. Huset ble også kalt "Kontorbygningen" for A/S Nesøen (ca. 1910)

Disponenten var en svenske, Anton Andersson, som var gift med Julius August Hansons datter. De utvandret til Seattle. Noe efter århundreskiftet overtok Erling Olsen (sønn av Ellef O.) og hustru Hanna Pettersen stedet. Hun var datter av isformann Johan
Pettersen, Sververen. Erling Olsen anla frukt- og bærhave. Det var jo på denne tiden bærdyrking begynte å bli en betydelig næring i Asker. Stallen på Sjølyst ble flyttet og er en del av den nåværende velkjente Skogstua på Nesøya.
Og her ender vår ferd. Den forutgående fremstilling bygger i stor grad på muntlige beretninger fra eldre som ennå husker tilbake til tiden før den store forandringen satte inn. De menneskene som er trukket frem, er blant dem som tok tunge tak og betydde meget for den begynnende vekst som preget tiden.

Fra Kjørbo til Hestesund. Beskrivelse av en sjøled i Bærum og Asker
av Henning Koefoed, i Asker og Bærum Historielag, Skrift nr. 18, 1977, s. 291-298.

«Vår bransje blir aldri avlegs» - Isarbeiderne organiserer seg

Sammendrag ved Jon Christofersen

Allerede ved århundreskiftet (1900) fantes det en isarbeiderforening i Asker. Den hadde kontakt med en tilsvarende forening på Nesodden. På et møte i Vollen skal de optimimistiske isarbeiderne ha uttalt at «vår bransje blir aldri avlegs». Spådommen holdt ikke stikk. Utviklingen av moderne kjøleteknikk gjorde snart den norske isen uinteressant.

Isskjæring Bjerkås
Isskjæring i 1911 eller 1912 på Bjerkås (mannskapsbilde). Bildet er fra Nygårdsdammen med eieren av Øvre Bjerkås gård sittende foran i midten, med hendene på knærne, Harald Bjerkås. Litt.: Asker & Bærum Historielags skrift nr 18 (1977). Foto: Asker bibliotek

I Privatarkivet på Asker bibliotek finnes Forhandlingsprotokoll for Søndre Asker Isarbeiderforening. Stiftet 22.mai 1898.

Hva forteller protokollen oss om personene?
Noen isarbeidere rundt Bjerkås samlet seg 8.mai 1898 hjemme hos Anton Berntsen som bodde på Lillelien i Vollen. De ble enige om å stifte en forening for isarbeidere i området, Søndre Asker Isarbeiderforening. Ut fra stemmetall kan det se ut som det var mellom 20 og 30 medlemmer. Initiativtakeren Anton Berntsen ble formann. Vi finner ham som 9-åring i 1865 på gården Gudim ved Arnestad der han er legdslem. Han er altså foreldreløs. I 1875 er han gårdsgutt i Røyken. Isskjæringen som er godt betalt, får ham tilbake til Vollen. Hva fikk en mann med dette utgangspunktet til å engasjere seg i foreningsliv og politikk? Det får vi ikke noe svar på.

Den som skriver referat i begynnelsen er Lars Eriksen Gudem fra Gudim. Han var 2 år da Anton Berntsen bodde på gården sammen med dem. Det står ikke noe sted at han var isarbeider men småbruker. Han var imidlertid tidlig sosialt og politisk engasjert. En tid var han formann i isarbeiderforeningen og ble herredsstyrerepresentant for Arbeidernes fellesliste i 1901. Da Arbeiderpartiet ble stiftet, var han aktiv der til splittelsen i 1921 da han ble leder for Asker Sosialdemokratiske Arbeiderparti.

Svenskfødte Gustav Ronten ble sekretær i foreningen da Gudim ble formann. Han er heller ikke nevnt i folketellingene som isarbeider. Sammen med Lars Gudem var han av Asker Arbeiderpartis stiftere i 1903. Han var da blitt sparket fra jobben på Slemmestad sementfabrikk på grunn av agitasjon for fagforeninger.

Hvilke saker var på agendaen?
Foreningen forandrer raskt navn ved å kutte ut Søndre og blir til Asker Isarbeiderforening. Det står ikke et ord om lønnsforhold i protokollen. Kontingenten var 25 øre i måneden. I 1899 blir det sendt en delegasjon til Kristiania for å finne ut om iseksportørene hadde plikt til å sørge for oppvarmete spiserom. Saken ble ikke fremmet videre. Mange møter hadde så dårlig frammøte at saker måtte utsettes. Noen oppdager at det finnes en Næsodden Isarbeiderforening, og det tas kontakt. En håndskrevet avis på et ark blir gitt ut annen hver uke.

I et møte 29. oktober 1899 blir det vedtatt at foreningen skal søke kontakt med Asker Arbeiderforening og Heggedal Arbeiderforening i forbindelse med stortingsvalget. Allmenn stemmerett for menn var innført i 1898. Gustav Ronten er nå sekretær. Han kommer senere med forslag om at det skal være forbudt å holde Budstikka! Forslaget gikk ikke igjennom.

I februar 1900 tar Lars Gudem over som formann. Det satses mer på foredrag fra folk i Arbeiderpartiet. Samtidig var det streik ved Korsveidammen. Arbeiderne der rettet en henvendelse til foreningen om å ta standpunkt til tvistemål i slike saker. Saken ble drøftet, men ikke fulgt opp! I et senere møte var hovedsaken: «Hvad kan gjøres til adspredelse for medlemmene.»

Foreningen tar før 1. mai 1900 initiativ til markering av dagen sammen med Arbeiderforeningene i Asker, Heggedal og Slemmestad. Hovedparolen var 8- timers dagen.

I mai 1900 melder tidligere formann Anton Berntsen seg ut av foreningen. Det må altså ha vært indre stridigheter. Han er imidlertid tilbake på det siste møtet som er referert den 21. november 1900. Han blir med i lovkomiteen for den nye foreningen Asker Ungdoms- og Arbeiderforening, sammenslutningen mellom Asker Arbeiderforening og Asker Isabeiderforening.

Foreningen tok initiativ til Askers første demonstrasjonstog, 1. mai 1899 - «Bedre lasteplasser, bedre lønn lød parolene.

Kjøleskap og fryserier ødela istrafikken i Asker

av Halfdan Lund

Snakker en med gamle Askerfolk som var med i istrafikkens tider kommer det liv i dem og de blir ivrige til å fortelle. «Det var florisante tider, gutt», sier de, «da var det liv og rørelse og penger å tjene, både for gammel og ung.» De hadde ikke alle de mystiske bryterne å skru på i de dage som vi har nå. Ettersom vi håndterer dem tennes lyset, det blir varmt og koselig i våre stuer, vi koker vår mat, alle verdens lyd strømmer inn til oss gjennom radio, i kjøleskap og fryserier skaper vi den temperatur våre fødemidler trenger for ikke å bli ødelagt. Det var den sistnevnte oppfinnelsen som med ett slag gjorde det av med en av Askerbygdas viktigste næringsveier, en næringsvei som vi hadde så gode naturlige betingelser for. Her var store og små ferskvann og dammer, kalde vintre og kort og lett adgang til sjøen, så det ikke falt vanskelig å eksportere. England med sine milde vintre var vår stadige kunde. I kolde vintre skaffet tyskerne seg en hel del is selv, de støpte grunne beholdere, fylte dem med vann og lot det fryse til is. Men var vinteren mild kom det også store bestillinger fra dem.

De som forteller
De som forteller er nå gjerne verdige bestefedre, men dengang var de unge spreke isskjærere, gårdmannssønner som kjørte for'n far, flinke stuere og sagflisgutter i slyngelalderen. Alle hadde isdriften bruk for, alle tjente godt.
Driften begynte straks over jul og holdt ved sålenge det var føre.

Isskjæring på Gjellumvannet
Isskjæring på Gjellumvannet, ca. 1930. Fotografert mot Sætresiden og i bakgrunnen til venstre ser vi Vardåsen. Foto: Asker bibliotek

Isskjærerne hadde sager som var opptil 2 meter lange. To arbeidet alltid sammen, den ene skar langskuren, den andre delte opp i blokker. Betalingen var alltid pr. skippund, 160 kg. For å holde denne vekten skulle en kvadratisk blokk ha sider som målte 24 tommer og være 20 tommer tykk. Betalingen var gjerne 2 øre pr. skippund. Vekten av hver tomme ble da 1/20 skippund eller 8 kilo.

Opptil 400 blokker om dagen
«Men det kunne vel ikke bli noen stor daglønn dette vel?» sier jeg til Karl Andersen, Løkke, som forteller dette. «Å.. jo da», svarer han, «jeg har skåret opptil 400 blokker på en dag, det blir 8 kroner dagen, og det var svær betaling i en tid da den sedvanlige daglønn var ca. 2 kr. Men så verket jeg også slik i armene den første tiden før jeg fikk trent meg til at jeg hadde vanskelig for å få sove om natta». Senere ble Andersen «overstuer», først på Nesøya, senere på Syverstad. Han leide med seg folk og tok akkord på å stable isen inn i ishusene. Mellom isstabelen og veggen skulle det være 12 tommer, og dette mellomrommet ble fylt med sagflis. Når alle floene (blokkene) var lagt, la man et sagflislag over som var 18 tommer tykt. Om våren eller sommeren hadde han så akkord på å ta isen ut og laste den inn i skuta.

Isskjæring på Nesøya
Isskjæringen foregikk trolig på Nesøytjernet. Vi ser issag og ishake som ble brukt ved skjæringen (ca. 1930). Foto: Asker bibliotek

Isdriften skaffet bygdas gårdbrukere god fortjeneste i vintertiden da det ellers var lite å bestille med hestene. Hest og mann kunne tjene opptil 20 kr. dagen, og hadde en gårdbruker da et par hester ble det mange penger av det, derfor fikk det ikke hjelpe om en ikke fikk kjørt ut gjødsla, iskjøringa måtte gå foran alt. Det fortelles om en gårdmannssønn som giftet seg i issesongen, at han veddet en flaske whisky med en av bryllupsgjestene på at han neste morgen til sedvanlig tid skulle møte til iskjøring og han vant! Hva meg angår husker jeg at det var med adskillig misunnelse, ja nesten mindreverdighetsfølelse jeg som besteløs skolemestersønn så min et par år eldre kamerat fra nabogården, senere overlærer ved Vålerenga skole, Anders Aannerud, dra på iskjøring med Aannerudblakken, kledd i hjemmevirket grå vadmelsdress og med høye skaftestøvler. Kjøre is – det var noe det! ...

Iskjøring på Åstad
Bestyrer Jens Fjeldstad med kjelken en gang på 1920-tallet. Isen ble skåret på Åstaddammen. Til venstre en støpt kum hvor isen ble lagret. Fjøset lå innenfor kummen til venstre og isen ble tatt inn til kjøling av melken. Bestyrerboligen til høyre. Foto: Asker bibliotek

Det var en bæring som begynte
Den første isdrift i Asker var visstnok den som skipper August Hanson på Wøien gård i Bærum i 1870-årene startet på sin eiendom Nesøya, hvor det er et tjern som er 80 mål stort. Halvard Torgersen forteller: «August Hanson var opprinnelig sjømann (han eide en liten brigg og fraktet trelast til England og kull tilbake). Han ble siden den vidt bekjente skipper Hanson på Wøien. Skipper'n, som han i daglig tale gikk under navn av, var en underlig blanding av godhjertethet og brutalitet. Han var en driftig mann, men ved sin fremfusenhet og vel snar til håndgripeligheter pådro han seg mange ergrelser og prosesser. Disse gjorde ham imidlertid ikke bedre – tvertimot. Sammen med «Heftye & Søn» drev han en større isdrift og trelast-forretning på Nesøya, og når denne i vintertiden foregikk bodde Hanson på Nesøya. Da var det liv derute med mange folk og hester på istjernet. Da likte Hanson seg, da dominerte han som verst, Nesøyfanden som han yndet å kalle seg. Men våget andre å nevne dette selvgitte navnet, da vanket det stryk, for Hanson var sterk som en bjørn. «Ja, sinna var skipper'n» sa baneformann Simen Hansen i en samtale om dette forleden. «Jeg har aldri vært så redd hverken før eller siden, som en gang jeg skulle ro'n fra Leangenbrygga til Nesøya. Jeg var bare guttungen den gangen og dårlig til å ro, og Skipper'n ville fort fram. Og jeg rodde og svetta og svetta og rodde, og så han blei sintere og sintere. Nå hiver'n meg til sjøs, tenkte jeg. Men så galt gikk det da ikke.

Da trafikken var på det høyeste
Hansons arbeidsformann gjennom alle år var Kristian Krilaas på Dæli, senere Askers visstnok første postbud. Da driften var på det høyeste kunne de være opptil 40 isskjærere og 20 hester og kjørere i virksomhet. Og i Nesøysundet la en hel del seilskuter seg hver høst i opplag for vinteren, og når våren kom og fjorden gikk opp, lastet de is og seilte til England, Tyskland og andre land i Mellom-Europa. Og det kom dampskip, som det forresten ikke var så mange av den gangen. Jo, isen skapte liv og røre.

Ismann og politiker
Neste mann på skueplassen var vel Knut Tollovsen Asker (1819-1906), en fullstendig kontrast til August Hanson. Torgersen sier om ham at «han var en av bygdens mest fremstående menn, måskje den evnerikeste og skarpsindigste av dem alle, en rettlinjet karakter med ubøyelig viljekraft. Arbeidsom, energisk, interessert og ungdommelig frisk like opp i den høye alderdom». Vi kjenner også den store rolle han spilte i Askers politiske liv, hans frisinn og nasjonalfølelse – Bjørnson og Sverdrups personlige venn. Han var også en interessert forretningsmann. Hans deltagelse i isdriften var, som alt han foretok seg, preget av omhyggelig planleggelse og klok beregning, og det var en æressak for ham å ha den fineste isen. Jeg har snakket med hans arbeidsformann gjennom mange år, Ludvig Johansen, som nå har villa ved Høn, om dette. Han sier at ingen var mer omhyggelig med å holde isen ren for snø, fra vannet frøs til isen skulle skjæres, enn Asker. Etter store snefall arbeidet ofte 20 mann og 9 hester på Daledammen for å få sneen vekk, og etterpå ble isen høvlet med ishøvel. Men så hadde vi fin is også, sier han. Engang tok vi en isblokk som var 24 tommer tykk og la en avis under den, og så kunne vi lese avisen tvers igjennom blokka.

Isskjæring på Bondivann
Isskjæring på Bondivann, ca. 1925. Foto: Asker bibliotek

En tid var Knut Asker eier av Søndre Bondi, som han senere solgte, men holdt igjen Bondimarka og strandlinjen ved Bondivannet hvor han begynte sin isdrift. Sine ishus hadde han ved Asker stasjon, der hvor Hovdes forretningsgård nå ligger. Lager hadde han i Dokkveien i Kristiania. Dette ble begynnelsen til «Asker & Co. Ismagasin» med svigersønnen Martin Bårdsrud som kompanjong. - Senere kjøpte Knut Asker Leangdalen av Gamle Bleikern, Andreas H. Bleger, som han skrev seg. Gjennom Leangdalen rant en liten bekk som han demte opp, og fikk på den måten laget «Daledammen», som jeg allerede har nevnt. Fra dammen ble isblokkene kjørt opp på et lasteplan og nedenfor dette lå seks ishus, de fire øverste var murhus, de to nederste var av tre. Fra lasteplanet gikk en renne nedover gjennom alle ishusene og i denne renna ble isblokkene, etter at de var oppskrevet, sendt nedover og lastet inn i husene, og de begynte med de nederste. Om våren ble så isen tatt ut og i en renne ført ned til Leangen og inn i skuta med en gang.

Leangbukta. Isrenne fra Dæladammen
Innerst i Leangbukta lå det et ishus. Renna gikk fra Dalendammen,"Dæladammen" og krysset den gamle Slemmestadveien. Fotografiet er originalt og meget gammelt, trolig fra omkring 1850. Foto: Asker bibliotek

Asker hadde altså innrettet seg slik at han kun behøvde hestehjelp til den vesle kjøringa fra dammen til lasteplanet, og den besørget han med sine egne hester. Forøvrig lot han tyngdekraften besørge transporten – en billig trekkraft.
Bleikern anla så et par isdammer i dalen ned mot Hvile og bygget sine ishus på stranda ved Leangen. Han skal ha tjent en masse penger på isen .

«Nordishavet» i Asker
Kommandersersjant Erik Syverstad (1840-1902), kjent kommunemann, eier av Syverstad gård, demte inn et stort jorde som lå like ned til fjorden og laget således en isdam som ble kalt «Nordishavet». Fra denne dammen ble det i mange år skipet is som ble lastet direkte fra isstablene ved dammen, altså et meget lettvint arrangement. Etter å ha drevet noen år forpaktet Syverstad dammen bort til iseksportør Wiborg for 600 kr. pr. år. Wiborg forpaktet likeledes en del år tre store isdammer på Bjerkås for 2000 kr. pr. år. Fra Holmenbukta ble utskipet is fra dammene ved Ravnsborg, Torstad, Åstad og Neselva.

Syverstads isdam
Syverstaddammen, også kalt Nordishavet, høsten 1887. Dammen ble anlagt for isproduksjon. En isrenne førte isen ned til Holmenbukta, som er synlig på et annet bilde. Foto: Carl Frederik Krafft/Asker bibliotek

Is er en vanskelig vare
Dansen om iskalven var naturligvis ikke alltid like vellykket. Ikke bestandig lyktes det å bytte den blinkende is med det skinnende gull. Is er en vanskelig vare og kunne nok av og til spille driftsherren et puss. Best gikk det naturligvis for dem som så og si kunne sende isen direkte fra ishuset inn i skuta, eller som hadde kort og god vei å kjøre den på. Men ettersom folk så de glimrende resultater mange nådde, ville flere og flere langt ut i periferien også være med. Og da gikk det mange slik som Torgersen forteller om eieren av Mellem-Nes, den danske fotograf Lindegård: Da de florisante tider for isdriften kom, fanget denne bedrift hans udelte oppmerksomhet. Han anla den ene isdam etter den andre borte i utmarka, men de forventede store inntekter uteble og han lot isanlegget forfalle.

Jeg husker fra jeg var gutt, vår nabo Johan Drengsrud. Han anla en kombinert fiskepark og isdam. Men med isdrift ble det forsøkt bare et par vintre, så hadde han nok av det. Veien var for lang og elendig. Det er så rart med det. Nettopp i den tiden isen skal leveres, setter våren inn. Mikkel Solrev smiler varmt og innsmigrende med sitt aller fuleste skøyerfjes. Det blir sneløsning og førefall, vårbekken fosser i veien. Sleden må settes bort og man forsøker med vogn. Men under det tunge lasset synker hjulene til navet i den bunnløse søla. Kjøreren forsøker forgjeves å drive hesten frem. Den orker ikke, og står der krøllet i hårlaget og puster og svetter. Men svetter gjør isblokkene også og blir tynnere og tynnere. Eieren må gi opp, og håpet om det røde gull drukner i bare vann. Ja, slik gikk det for enkelte.

Det endelige punktum
Verdenskrigen 1914 satte etter alt å dømme det endelige punktum for vår iseksport. Tekniske oppfinnelser har gjort vår is overflødig. Men minnet om isdriftens år vil leve som det betydningfulle og muntre innslag de var i vårt økonomiske liv.

Trykket i Asker og Bærums Budstikke, 20. oktober 1939