Forlaget skriver om denne boka:
Mie titter ut av kjøkkenvinduet, og jeg tenker på det jeg leste i avisa i formiddag, i en bitte liten notis, om verdens minste språk. To språk var nevnt og begge ble snakket i grenseområdet mellom Nigeria og Kamerun. Det ene språket ble benyttet av en far og sønnen hans, og jeg forestiller meg at det isteden er jeg og Mie som snakker det språket. Da hun kommer ut på trappa og stiller seg opp med hendene i lommene og golfjakka, slenger jeg posen med skyller over skuldra, runder bilen og begynner å synge på "Sigaretter, Whisky og ville jenter" som jeg pleier å gjøre når jeg besøker henne. Mie smiler, og jeg vet at når jeg kommer helt bort til trappa skal hun hysje på meg, "det er ikke bra", fordi vi ikke kan være sikre på hva Pårs sine på nabogården vil tro, "nei, tro du mitt ord", og jeg setter fra meg posen før jeg tar henne i hånda og klemmer henne. Jeg kjenner at hånda hennes er kald etter å ha skrelt poteter, og i håret og ansiktshuden hennes sitter lukta av potetstøvet etter at hun har rotet rundt i den igjenproppete vasken og deretter rettet på hårnettet.