«Dersom nokon spør meg om husprosjektet, seier eg at det er godt å ha noko å henge fingrane i. Det er trygt å seie det, mange har i seg denne lengten etter å ta grep, bokstaveleg talt.»

Vi blir kjent med Liv, som har flyttet tilbake til bygda hun kom fra og hvor hun har fått jobb på museet. Hun følger en gammel drøm og kjøper et forfallent, avsidesliggende småbruk. Her setter hun i gang med å gjøre forbedringer og dette er noe hun vil gjøre helt alene. Hun synes at det praktiske arbeidet er mye mer givende enn jobben på museet.

Noen amerikanske pensjonister kommer til museet for å bli mer kjent med sine norske røtter. Museet har ansvar for å arrangere St. Hansfest for hele bygda, og som ansatt må Liv delta selv om hun misliker det sterkt. Noen mennesker stortrives sammen med mange mennesker, mens andre trekker seg unna. Liv er i den siste gruppen.

Liv tenker mye og hun tenker mer enn hun snakker. Hun har en kjæreste, Svein, og hun mener det er et mirakel at han vil være sammen med en person som andre vil karakterisere som mutt. 

Boken er lett å lese, lett å like. Liv observerer alt og alle, men det tar alltid utgangspunkt i selvkritikk. Hun er nærmest manisk opptatt av hva andre tenker og syns om henne.