Vi er i et framtidssamfunn, hvor forurensningen er så stor at menneskekroppen stadig trenger utskiftning. Mange har en boks med de mest vitale kroppsdelene, mens noen privilegerte har en klone som ligger i dyp søvn, slik at alle deler av kroppen kan byttes ut ved behov.

Når fortellingen starter møter vi Viviane, som er på flukt i skogen sammen med klonen sin. Hun har valgt å flykte fra dette totalitære overvåkingssamfunnet. Og hun er ikke alene. Det er mange som har fått nok, og lever i skjul i skogen hvor de planlegger frigjøring av klonene og væpnet angrep på Staten.

Viviane er på slutten av sitt liv, og skriver i all hast ned denne fortellingen i håp om at noen en gang skal finne den og innse hvilket samfunn menneskene egentlig lever i.

Dette er en bok som setter spørsmål ved den teknologiske utviklingen – fører den oss nødvendigvis til en bedre framtid? Hvilket maktpotensiale ligger det i å beherske denne teknologien, hvem vil egentlig ha råd til å benytte seg av den, og hvilket liv er da igjen for alle de andre?

Språket er stramt og hektisk, preget av at fortelleren har mye hun vil fortelle på kort tid. Dette grepet bidrar svært godt til det dystre budskapet i boka.