Helt siden foreldrene døde tragisk da hun bare var et lite barn har Ingrid fantasert om katastrofer, eller rettere sagt: hvordan avverge dem. Hun har gjort alt i sin makt for å være føre var og legge til rette så alt skal gå bra med alle rundt henne. Sammen med ektemannen har hun gjort alt tidsånden tilsa de skulle gjøre for å følge opp barna. De har gått på foreldremøter og dugnader, slept loppemarkeds-varer, kjørt til trening, hatt kvalitetstid og prioritert barna i to tiår. Dette har resultert i to store sønner som er helt middelmådige og oppfører seg som hotellgjester i hjemmet, og som ikke viser tegn på å ville flytte ut med det første. Men nå er noe forandret. Noe skurrer i hverdagen, alt rundt henne begynner å irritere henne. Jobben hennes på skolen føles ikke lenger tilfredsstillende, bare full av meningsløse tidstyver og kontroll-organer. Alt er transportetapper, men til hva, til hvilket resultat? Hun føler en trang til enkelthet, til ikke å ha en bølge av fremtidige gjøremål som reiser seg over henne. Og Ingrid føler et ulmende raseri, et raseri som bare venter på en sjanse til å slippe ut.