I mørket under bakken er de alene.
De lange ørene beveger seg.
Fram og tilbake.
De stopper. Lytter.
Værhårene vibrerer,
Frambeina går som trommestikker.
De graver en vei under bakken.
De to. Sammen.

To kaniner graver en tunell under en trafikkert bilvei. De tror gresset er grønnere og friskere på den andre siden. De er kjærester. Han vil grave, mens hun vil løpe over. Men han minner henne på alle de kjenner som er blitt påkjørt, katten, ekornet og reven. Han sier de må ikke glemme at de bare er kaniner med korte labber, de er ikke like raske som de langbeinte harene. Han synes de skal fortsette å grave selv om det er slitsomt og skittent. Hun synes den fineste tiden på døgnet er når de er ferdige med gravingen og hjelper hverandre med å rense pelsen.