Natten til 17. juni 2010 sier Ingvar Ambjørnsen opp som romanforfatter. Med umiddelbar virkning. Han har skrevet utover natten, som han liker å gjøre; han har skrevet de første førti sidene av en ny roman, og er ikke misfornøyd med resultatet. Han har kontroll, han kan det her nå.

Men så, en helt annen, raknende tanke: Han tror ikke på seg selv og det han har skrevet. Det er løgn. Det er juks. Kanskje har alt sammen vært bare løgn og juks? Hver bidige roman og novelle han har gitt ut? I så fall må han gjøre noe. Forandre en ting, forandre alt.

Han reiser seg fra bordet. Forlater tastaturet. Må ned på gata, ut i verden. Skrivingen har hele livet vært hans måte å puste på - og nå trenger han frisk luft. Vil finne på noe nytt. Tror han. Til helvete med romanen. Tror han. Han føler seg som en troende som helt plutselig har mistet sin gud. Han eller hun ville nok ha beinflydd til presten; Ingvar Ambjørnsen hadde ikke beinflydd om så Satan sto på døren hans. Men rusle, det kan han - mellom parker og kneiper, langt på natt, uten sko på beina.

I Farvel til romanen følger vi Ingvar Ambjørnsen gjennom et dramatisk junidøgn hvor han forsøker å gjenvinne litt av troen på sin gamle gud, romanen.