Fra å ha levd et liv i luksus, jages de ut av huset, og rekker kun å ta med seg det de kan bære med seg. I starten greier familien å holde seg samlet; mor, far, lillesøster, bestemor og onkelen med sin familie. Men etter hvert splittes de opp.

Dette er en vond fortelling. Vi kjenner jo historien. Røde Khmer ønsket å starte samfunnet på nytt, og utgangspunktet skulle være det tradisjonelle bondesamfunnet. Folk med utdannelse ble likvidert. Det ble slått hardt ned på all form for opposisjon. Man antar at mellom 1,5 og 2 millioner ble drept under dette regimet. Røde Khmers idealstat var et luftslott, og for å håndheve de enorme samfunnsendringene, var det en stor del unge soldater, med det som motivasjon at det var lettere å bære et gevær enn å dra plogen.

Det er Raami som forteller historien. Noen ganger kan en reagere på hvor reflektert en sjuåring egentlig kan være, men dette var ikke noe jeg dvelte mye ved når jeg leste boka. For språket er lavmælt og intenst. Tragedien det kambodsjanske folket rammes av, beskrives uten omsvøp, men også uten at dette blir eneste fokus i fortellingen. I like stor grad skildres et barns «hverdagslige» opplevelser av for eksempel søskensjalusi, kjærlighet til familien og vennskap.

At forfatteren greier å skildre dette på en så nyansert måte, skyldes nok egne opplevelser. Vaddy Ratner er født i Kambodsja og var 5 år da Røde Khmer overtok makten. Hennes far var oldebarn av den tidligere kongen, og hennes familie var derfor adelig. Ratner greide å flykte og kom til USA i 1981, hvor hun i dag bor. «I skyggen av banyantreet» er basert på hennes egne opplevelser.