Helmersson finner bare to medlemmer igjen i menigheten. Én av dem, Gerda, ligger for døden. Uansett hvor mye han vil avkristne henne, er han sjanseløs. Hun forteller i klartekst hva hun mener han skal si om frelsen og livet etter døden.
Avkristningen topper seg i en kostelig scene der den gudfryktige Gerda uten å vite det får sin første smak av Norrlands Akvavit. «Man blir ufattelig tørst av nattverden», slår hun fast.

Vi møter en kunstner, Torvald, som i dypt alvor har laget Gud. Det er ikke et bilde eller en skulptur, men rett og slett Gud. Vi treffer også Gideon, som av og til ble yr og gal av bare åndelig rus. Han slo hodet og mistet synet da han en gang skulle omfavne et eiketre. Samtidig mistet han også troen.
Boka handler både om en region som er på vikende front og om avfolkning, der «de syke og døende var en velsignelse, de utgjorde grunnlaget for næringslivet på disse kanter». Den nye tid er kommet til Västerbotten, - bedehusene er tømt for lengst og prekestolene er blitt bikuber.
Romanen forteller om tre mer eller mindre tilfeldig besøkende i Västerbotten: kong Karl XV, Jesus Kristus og predikanten Olof Helmersson. Hans begeistring over frelsen og Guds under var lett å bli smittet av, og den messende stemmen og ikke minst trekkspillmusikken trakk folk i store mengder til møtene. Da vekkelsen stilnet, ble han borte. Når han kommer han tilbake er bygda blitt helt annerledes. Olof Helmersson blir overrasket på flere måter, og han støter på deler av fortiden som han slett ikke hadde ventet seg.
En fornøyelig, lettlest og god bok!