Først og fremst om personen Bernhard Herre som kom til Norge fra Danmark som liten gutt i 1819. Hans far var kjøpmann og familien holdt stort hus i Kirkegaten i Christiania. Til dette huset kom den vakre Camilla Wergeland når hun var på bytur fra Eidsvoll, og i perioder bodde hun også hos familien Herre. Bernhard forelsket seg dødelig i henne - en kjærlighet som varte livet ut.  Bernhard hadde også en periode Johan Sebastian Welhaven som privatlærer, og som voksen ble han både venn og beundrer av Welhaven.

Romanen forteller en underlig trekanthistorie om disse tre som møttes i Herres hus. Bernhard Herre er den som aldri blir sett - han elsker dem begge, men var sannsynligvis en klossete, tungsindig og tiltaksløs mann som aldri fikk noen utdannelse. Han spiller en rolle som budbærer mellom Camilla Wergeland og Welhaven, og gjør hva det skal være for å være i nærheten av dem, og for å se Camilla glad. Etter farens konkurs i 1834 blir han kastet ut av det gode selskap, og bruker mer og mer av sin tid til å streife rundt i Nordmarka sammen med hundene sine. Han dør i Nordmarka enten i en ulykke eller et selvmord i 1849.

Forfatteren skriver suggererende og vakkert om mennesket Bernhard Herre - i all sin klossete unnselighet, sin lidenskap, fortvilelse og håpløshet. Det er en usigelig trist historie, og en usedvanlig gripende bok. En stor leseropplevelse.