Av: Sonia Anita Jensen

Stedet som i dag kalles Nansentunet, er spesielt interessant fordi det er knyttet til navnet til en Norges mest kjente menn, vitenskapsmannen, oppdageren, humanisten og nobelprisvinneren Fridtjof Nansen (1861 – 1930).

Dagens bruk av den naturskjønne eiendommen på Elnestangen er helt i Sigrun Nansens ånd, hun ønsket at idyllen skulle bli et fristed. Brevet[1] fra Werner Werenskiold[2] viser at hun ønsket stedet skulle bli et “hvilested for åndsmennesker, som trenger ro til arbeid.” Og de skulle helst være unge. Håkavik skulle bli et varig minne om Fridtjof Nansen.

Håkavik på Sigrun Nansens tid Foto: Oslo bymuseum

Det er 90 år siden Sigrun Nansen kjøpte Håkavik, og mer enn 60 år siden hun ruslet rundt på tunet blant dyra på det frodige småbruket. Fremdeles er det flere gamle Vollen-beboere som husker den spreke og arbeidsomme enkefruen. Og mange undres over hvordan livet ytterst på Elnestangen i Vollen egentlig var? Forstod folk i lokalsamfunnet hva som skjedde her nede? Denne artikkelen vil friske opp gamle minner.

Stedet

Selv beskriver Sigrun sitt eget førsteinntrykk av stedet som et spøkelseshus og et rottereir. Hun forteller denne historien[3] om da hun flyttet inn høsten tre år tidligere:

“Den første aften da jeg kom hit ut, kan De tro det var uhyggelig. Det tusset og taslet overalt, og hele huset var fylt med uhygge og underlige lyder. Hadde jeg hørt til de mørkeredde, var jeg vel dratt av gårde samme aften. Spøkelser? Nei da, det var rotter. Det vrimlet med rotter. En kveld hadde jeg slaktet en gris og latt smultet stå på kjøkkenbordet, og neste morgen var smultet borte, dratt ut over hele kjøkkengulvet. Men nu har jeg fått has på rottene, det er derfor jeg har tre katter.”

Det var Sigruns bror Herstein[4] (1878 – 1952), som hjalp henne med å kjøpe Håkavik av J. A. Granlund[5]. Hun betalte 34.000 kroner for eiendommen på 30 mål[6]. Hovedhuset antas å være fra 1700-tallet. Hun var 61 år gammel da hun begynte å bygge opp småbruket. I desember 1930 skrev Budstikka at hun fikk innvilget konsesjon for  gr.nr. 67, br.nr. 37 på stedet som avisen kalte “Elnes”[7].

I 1933 hadde hun to kuer, gjess, ender, høns, en flokk sauer, to griser, en hund og tre katter og hun forteller til A-magasinet [8] hvor glad hun er i dyr og i alt som vokser:

“Dyr har alltid rett. Er der noget i veien med dem, eller trivdes de ikke, er det menneskenes skyld. Se hvor det gror her i Asker. Se på den deilige svarte jorden her, ja, den lønner det seg å dyrke. Disse solbærbuskene blev satt i fjor og nu klatrer de alt oppover veggen som store espalietrær. Og se på denne grenen som jeg har podet inn på morelltreet.”

Kuene på Haakavik Foto: Vollen historielag

Journalisten er tydelig imponert over Sigrun Nansens innsats og beskriver[9] stedet slik:

“Fru Nansen kjøpte Håkavik for to år siden, og hvad hun i den tiden har fått til å gro opp, er rent utrolig. Det var bare syv frukttrær den gang, men nu står der alle slags frukttrær i rad og rekke, og ingen skal se på dem at de bare er to år gamle. Det er vel med det som gror som med dyrene, at får de den rette behandling, trives de over all måte godt, men den egne evne å kunne omgås dyr og jord bedre enn andre, er bare de enkelte beskåret.”

Sigrun Nansen er ofte avbildet med dyr, særlig med hest og hund. Nansens jakthund, Pett var favoritten. I denne artikkelen som strekker seg over tre sider, er hunden, katten og gjessene med på bilder. Tittelen er:

Hos fru Sigrun Nansen. “Håkavik” i Asker, et lite ønskehjem.

Av artikkelen går det frem at hun trives svært godt med arbeidet på småbruket i Vollen:

“Dyr og jord har alltid stått mitt hjerte nær, og ikke alene er det morsomste arbeidet som finnes, men også et takknemlig arbeide. Er det ikke vidunderligste som finnes å se det gro og trives rundt seg. Folk i Asker er usedvanlig dyktige havebrukere. De arbeider fra morgen til kveld og det stimulerer veldig å ha så flinke naboer.”

Men hun har ikke tid til annet enn arbeidet på gården, fordi hun har begrenset hjelp; en ung mann som også er sjåfør og en ung hushjelp som arbeider både inne og ute. I stillingsannonsen som hun rykket inn i Aftenposten den 26. januar 1933[10] stiller hun klare krav til sin nye medhjelper:

“Hushjelp, pålitelig, øvet i matlaging, helst gartnerkyndig, søkes til småbruk i Asker. Fru Sigrun Nansen, Volden. Telefon 68029 mellom 10 – 11.”

Men først kort om bakgrunnen til hovedpersonene.

Sigrun Nansen

Sigrun Nansen på Håkavik Foto: Oslo bymuseum

Sigrun Sandberg ble født i Kristiansund 26. februar i 1869, men familien flyttet etter kort tid til Fredrikstad. Hun døde 8. januar 1957 i Vollen, nær 88 år gammel.

Faren, overrettsakfører og redaktør Jørgen Flood Sandberg (1836 – 1881) dør 45 år gammel, da er Sigrun bare 12 år.

Mor er Jenny Dahl Sandberg (1846 – 1914). Hun ble senere fru Bjørnson etter ekteskap (1886 – 1890) med Bjørn Bjørnson. Hun drev pensjonat for kunstnere i Oslo, og i Bærum på Bjørnegård og på Ringstabekk.

Sigrun er bare 17 år da hun giftes bort til den 20 år eldre maleren Gerhard Munthe i 1886, ekteskapet blir oppløst i 1918 etter 32 år. Den 17. desember 1919 gifter hun seg med nabo og hemmelige elsker gjennom nesten 15 år, Fridtjof Nansen. Hun er da 50 år og han er 58 år. De har 11 år sammen før han dør 13. mai 1930. Sigrun var fru Nansen i 38 år.

Hun hadde utdannelse innen billedvever og fransk språk. Som ektefelle fungerte hun som sekretær, reisefelle, vertinne og diplomat.

Sigrun Nansen fikk ikke egne barn, men ble stemor for Fridtjof Nansens barn, som var fra 18 til 25 år da de giftet seg og hun flyttet inn i boligen på Polhøgda.

Fridtjof Nansen

Sigrun Nansen og Fridtjof Nansen Foto: Vollen historielag

Fridtjof Nansen ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen gård på Aker i Christiania, der Frogerparken er i dag. Han dør på Polhøgda ved Lysaker i Bærum 13. mai 1930, 68 år gammel.

Far er overrettssakfører Baldur Frithjof Nansen (1817 - 1885).

Mor er Adelaide Johanne Thekla Isidore Bølling, født Wedel Jarlsberg (1823 - 1877).

Nansen var naturforsker, polfarer, humanist og diplomat. Han var professor ved Universitetet i Oslo, og fikk Nobels fredspris i 1922, for sitt arbeid i Folkeforbundet med sultrammede i Russland, og for Nansenpasset, identitetspapiret som ga flyktninger rett til å reise, jobbe og bo.

Han giftet seg i 6. september 1889 med romansesangeren Eva Helene Sars (1858 – 1907), som han fikk fem barn med, Liv (1894 – 1959), Kåre (1897 - 1961), Irmelin (1900 - 1977), Odd (1901 - 1973) og Asmund (1903 – 1913).

17. desember 1919 giftet han seg med Sigrun Munthe, født Sandberg. Da hadde han vært enkemann i 12 år. Begge ekteskapene varte livet ut.

Om enketilværelsen

Sigrun var enkefru Nansen i 27 år i Vollen. Men hva viste lokalbefolkningen om henne?

Det er få tidsvitner igjen i Vollen som kjente Sigrun Nansen, men det finnes noen. På naboeiendom vokste Eyvind Krogh opp, han forteller om mange år med hyggelig naboskap og godt vennskap og selskapelighet mellom enkefruen og hans besteforeldre Emma Frida Amalie Krogh f. Fillinger (1889 – 1945) og Eyvind C. Krogh (1872 – 1952). Han var rundt to år da han ble fotografert på tunet med en smilende Sigrun Nansen, som ser gutten forsøke seg på sine første skritt. Og han minnes med glede da de to ti år senere red til Åby mølle med hest og vogn for malt tre sekker med korn, som hun hadde dyrket selv.

Sigrun Nansen med en liten hvalp og nabogutten - trolig Eivind Krogh

Fru Nansen ble omgangsvenner med familien Krogh, etter at advokat Per Olav Krogh (1913 – 1985) giftet seg med Mette Sophie Krogh f. Rafen i 1915 og arvet Hagabukten, hvor de bodde fast fra 1938 til 1952. Hun og hadde et godt forhold til urmaker Johansen[11]  med frue, som var nærmeste nabo i hytta på Elnestangen.

Hun hadde venninnene[12] forfatteren Nini Roll Anker på Lillehaugen, hvor hun og ektemannen tidligere ble invitert i middagsselskaper. Ofte sammen med kronprinsparet på Skaugum. Og hun besøkte Målfrid Collett, som også bodde i et rosa hus på den andre siden av bukta. I neste bukt, på Børsholmen bodde Nina “Ninken” Kahrs Mathisen [13] (f.1925), som minnes at enkefru Nansen hadde lite kontakt med lokalbefolkningen. Eyvind Krogh bekrefter at hun holdt avstand:

-Hun kalte dem “de underjordiske” med et lite smil om munnen. Det må forstås ut fra hennes omgang med samfunnets elite.  Morens far[14] var kaptein/vaktmester ved festningen i Fredrikstad. Da Sigruns far døde flyttet moren til Christiania og drev pensjonat, med blant annet maleren Gerhard Munthe, Sigruns første ektemann, som gjest. Hun var vant til en annen klasse og reiste mye rundt i verden med Nansen etter at han fikk Nobelprisen for sitt arbeid med sultrammede. Her i Vollen var det andre folk enn det hun var vant til. Hun fortalte litt om det.

Men til tross for avstanden var enkefruen et vanlig syn for folk i Vollen. Hun gikk tur med hunden, gjerne med sydvest. “Hun var et rufsete kvinnfolk, som gikk tur med bikkja i allslags vær”, sa Agnes Eriksen (1910-1999) [15].

Julekort 1944 Foto: Vollen historielag

Terje Madsen(f. 1945) minnes henne som en spesiell dame som skilte seg ut fra folk i Vollen.  Han møtte henne en gang da han gikk i 5.klasse og skulle til skoletannlegen, da så han fru Nansen gå på 32-bussen fra Håkavik. Han husker henne som sortkledd, med hatt og slør som dekket øynene ned til neseroten. På dette tidspunktet var hun noe dårlig til beins.

De siste årene i Vollen bar hun preg av å være en gammel dame. Hun hørte dårlig og slet med hukommelsen. Hun snakket høyt og omga seg med huskelapper. Det benyttet Per Skovlund (f. 1945) seg av da han solgte lodd for Redningsselskapet:

-Hun husket ikke at hun hadde kjøpt lodd dagen før, så jeg gikk flere ganger. Hun kjøpte fire tilsammen, minnes han med et smil. Også Eyvind Krogh har en historie, fra denne tiden:

-Hun begynte å høre veldig dårlig på slutten. Mor skrev lapper til henne, som den hun la i lommen; “Middag hos oss onsdag klokken 5.” Hver onsdag tok hun opp den samme lappen og kom til middag hos oss klokken fem. Hun var egentlig ikke dement. Hun hadde vel bare glemt at hun hadde vært til middag hos oss. Hun skrev lapper om veldig mye. Jeg var liten og synes hun var festlig å være sammen med. Fru Nansen drev et lite mønsterbruk. Hun ble regnet som litt av en snåling, en original. Hun gikk rart kledd, med sydvesten bak frem, med bretten foran. Hun var en fremmed fugl, som ikke passet inn i Vollen.

-Det lå ikke for henne å være deprimert. Hun var veldig selvsikker. Det må du være når du kjøper en gård som denne. Hun var sterk, gikk mye. Hun hadde det bra her på Håkavik. Fra 1930 la hun alt bak seg og fikk et nytt liv. Hun var ikke snobbete, men bar preg av at hun var oppvokst med folk i toppen. Det viser denne replikken om fru Nordbrøden, husholdersken fra Østfold: “Hun kommer fra der det er lerjord”. Det vokser som kjent ikke særlig bra i leire. Og hun styrte nok ikke husholdningen helt slik fru Nansen ønsket. Hun pusset for eksempel ovnene etter at huset ellers var vasket.

-Sigrun Nansen passet veldig godt på det hun eide, det fikk nabo Martinsen erfare. Han hadde rett til båtfeste og prøvde å legge båten sin på land. Da hørte han en kraftig stemme: “De eier ingen ting her de Martinsen.” De lå i stadig konflikt.

-Hvis noen gikk inn på eiendommen spurte hun gjerne om hva vedkommende skulle. Hun hadde mange frukttrær og bærbusker som gule bringebær å ta vare på. Og morellene hennes ble tidlig modne. Hun stod i vinduet med en gang og passet nøye på når det kom mennesker på gården, men dyr var hun veldig glad i. Jeg husker hun flere ganger fôret naboens hest, fordi hun mistenkte at han underforet den. Hun hadde slått fra Sankthanshaugen som hesten fikk. Hun utnyttet alle gårdens muligheter og produserte ganske mye selv. Det var viktig under krigen.

Randi Buchwaldt (f. Christensen i 1930), oppvokst på Nedre Arnstad gård forteller [16] at Sigrun Nansen betydde mye for henne:

“Jeg møtte mange morsomme mennesker hjemme hos henne i Håkavik. Blant annen Francis Noel Backer, som var Nansens sekretær, Helge Ingstad og operasangerinnen Fanny Elstad. Etter at jeg flyttet til Danmark fikk jeg ofte brev fra henne.”

Badeliv på Håkavika Foto: Vollen historielag

I et brev til Randi Buchwaldt[17] skriver Sigrun Nansen om solskinn og at det ligger 11, 12 båter utenfor huset og fisker makrell. Hun forteller også at det er dyrt å måtte betale 24 kroner for å frakte epler til Asker for å få dem presset til saft, og at bonden blir tynt. I julebrevet fra 1947 skriver Sigrun Nansen: “Det er morsomt å være så gammel, mestendels føler jeg meg frisk, men la være stå opp mellom 5 og 6, kan jeg ikke.” I et annet brev avslutter hun: “Gid bare ikke verden gir for mange små gule hus som liten plass har for skjønnhet.”

Rollen hun fylte

Karin Berg[18] skriver at Sigrun Nansen holdt en lav profil og levde en tilbaketrukket, isolert tilværelse på Håkavik. Og det gikk ikke lang tid før man mistet interessen for den verdensvante fru Nansen. Aviser og media lot den aldrende damen få være i fred, bortsett fra når journalister som Torvald Øksnevad og Hammerlund-tegneren oppsøkte henne da hun fylte 70, 80 og 85 år.

Den anonyme tilværelsen bekreftes av Claes Lykke Ragner [19]ved Fridtjof Nansens Institutt, som holder til i ekteparets tidligere hjem på Polhøgda på Lysaker. “Hun forsvant fra offentlighetens lys etter at han døde, og levde et stille og rolig liv i Vollen”, sa han til Budstikka.

Nansen-biograf Carl Emil Vogt[20] legger til at kvinner ofte er underfokusert, og at det er tilfelle med enken etter verdensberømte Fridtjof Nansen. I hans materiale om Nansens arbeid fremstår Nansens andre kone hverken involvert i ektemannens politiske eller humanitære arbeid.

Fredskongressen

Oppslaget i Aftenposten i 1936[21] nyanser bildet. Her kan vi lese at Sigrun Nansen talte på fredskonferansen i Brussel, 3. til 6. september samme år. Den ble kaldt Verdenssamlingen for fred. Her tar hun til orde for at kvinnene skal engasjere seg for å roe konflikter og skape fred i Europa.   Tittelen på oppslaget er:

Fru Sigrun Nansen efterlyser kvinnene. Hvorfor tier man, når en medsøster roper på hjelp? Omkring fredskongressen i Bryssel.

Oppslaget er illustrert med Fridtjof Nansens portrett av henne, som han tegnet da de var nygifte. Her ser hun rett på illustratøren og blikket følger deg uansett hvor betrakteren snur seg. Slik er originalen, og slik er toppoppslaget i Aftenposten.

Konferansen regnes som forløperen til FNs fredskonferanser og ble arrangert første gang i 1935 med 2.000 delegater. Året etter kom det 5.000 og hele arrangementet var nær ved å bryte sammen under den store oppslutningen.

Konferansen om fred og nedrustning og ga støtte til Folkeforbundet under slagordet: “Organiser alle krefter, stå samlet, og verdens fred vil reddes.”

Sigrun Nansen var eneste norske representant. Hun ble overtalt av initiativtakeren til kongressen, Lord Robert Cecil[22], som var med da ektemannen dannet Folkeforbundet, og fikk Nobels fredspris i 1937. Han var senere gjest på Håkavik. Det samme var Sir Philip John Noel Baker[23], som fikk Nobels fredspris i 1959.

Sigrun Nansen på Håkavik Foto: Vollen historielag

Enkefruen forteller at hun ble overtalt[24] av Lord Robert Cecil til å tale på konferansen:

“Det finnes ikke en kvinne i verden, hvis røst menneskene vil lytte til som deres. Bare navnet Nansen vekker en storm av beundring blant fredsentusiaster, stod der i brevet fra Lord Robert Cecil og den franske luftfartsminister M. Pier Cot, hvor fru Nansens ble oppfordret til å komme til Brussel. Noel Baker, Nansens tidligere sekretær kom personlig til Oslo for å overtale henne.”

Selv har Sigrun Nansen denne kommentaren:

“- Det må ikke stå rart til i verden når man tar til takke med gamle bondekoner. Da må det være dårlig stelt med menneskene.“

Hun forteller videre at hun er forarget over at kongressen ikke får nok oppmerksomhet i Norge:

“- Men hvordan går det med oss herhjemme…Hvorfor er vi så tause? Hvorfor har vi tiet kongressen i hjel? Vet man da ikke at det var en helt upolitisk kongress? At det var forbudt å angripe noget land eller noget regjeringssystem, at alle partiavskygninger var representert og at man uansett nasjonalitet, tro og politisk oppfatning arbeidet sammen for den store ting som heter freden? Hele Belgien, hele verden var opptatt av kongressen. Og her hjemme tier vi – selv vi kvinner? Har vi ikke en nasjonal kvinneforening? Står det ikke i deres program at kvinnene verden over skal hjelpe hverandre? Er det ikke deres “Golden Rute” om jeg må være så fri å spørre.

- Når en sort kvinne står op og appellerer til sine medsøstre verden over, så ties der – man trekker seg tilbake. Man lar seg ikke engang representere på kongressen. Man er redd – det er dette som kalles politikk.

- Ah, hvor all jødehat er mig motbydelig! Hvor jeg hater disse knyttede never, disse oppstrakte armer, alle disse gjerder og stengsler, som setter skiller mellom mennesker. Riv dem ned. Det blir så meget bedre i verden når man får gjerdene bort også. Har man ikke når man er et menneske å åpne begge sine hender og rekke dem ut til noen som har hjelp behov?

- Hvordan var stemningen på en fredskonferanse midt i en verden som kappruster?

- Strålende og forhåpningsfull. Der var glimrende taler, og det er et bevis på den samarbeidets ånd som hersket, Lord Robert Cecil, den personifiserte konservatisme, ble like hjertelig hyllet som socialisten M. Pierre Cot. Og Herriot høstet like meget bifall som den konservative Lord Lytton, som gladelig kunne vært skåret like ut av Dickens.

- Men krigsfrykten gjorde seg nok gjeldende overalt. Den alminnelige manns mening i dag er det at Belgien er det nærmeste land som blir hjemsøkt av revolusjon. Hva myndighetene mener kan jeg ikke si. Jeg var gjest hos van der Velde. Jeg traff den franske gesandt. Jeg bodde sammen med Lord Cecil og Noel Baker. I de kretser snakker man ikke om den slags… Men alle land sender delegater til en slik kongress, bare det viser jo at man er redde. Og særlig de eldre så mørkt på situasjonen.”

Hun forteller at Italia og Tyskland ikke var representert på kongressen og får spørsmålet “var kvinnene veldig representert?”

“- Der var mange fremtredende personligheter. Jeg nevner miss Rosa Manus, kongressens sekretær. En hollenderinne, som har arbeidet meget for kvinnesaken i sitt hjemland. Hun var en strålende personlighet. Og under en mottagelse på rådhuset kom en lang rekke kvinner fra forskjellige land bort og hilste på mig. Særpregede personligheter de fleste av dem. Man blant 5000 mennesker fra 40 forskjellige land er det vanskelig å feste seg ved alle personlighetene.”

Nå avbryter hushjelpen intervjuet og ber fru Nansen skynde seg. Hun skal til Nittedal og “Petter” er utålmodig for å komme avgårde.

Konferansen[25]  hadde flere undergrupper, som hver kom med sine resolusjoner. Kvinnenes kommisjon hvor Sigrun Nansen deltok vedtok enstemmig 9 punkter.

Kvinnenes kommisjon vedtok enstemmig

Fredskongressens hovedresolusjon

Om hunden Pett

Sigrun Nansen med Pett Foto: Oslo bymuseum

De fleste intervjuer på Håkavik åpner med beskrivelse av den lokale idyllen. Det gjør også artikkelen[26] om fredskongressen, som ble publisert kort tid før hunden Pett dør:

“Askerbygda lå badet i gyllen septembersol da Aftenpostens medarbeider kjørte ut til Haakanes, hvor fru Sigrun Nansen residerer. Og gården selv – åpen og gjestfri, et billede på landsens fred og idyll. Selv ikke “Petter”, Fridtjof Nansens jakthund som soler sig på tunet, gav hals for å melde at der var fremmede i sikte. Derimot slikket den leggen vår, hvilket vi oppfattet som:  Værsågod, stig inn…Alt stod åpent mot verden og menneskene. Sånn som Fridtjof Nansen selv vilde hatt det.”

To måneder etter Sigrun Nansen kom hjem fra konferansen havnet hun på sykehus. Der var hun i tre uker, også i julen. Gårdsfolkene forteller at hunden var nedenfor og tok sine vanlige turer opp til storveien, men ingen bil kom med Sigrun. Da hun endelig kom hjem ble det glede. For en glede, men den ble kortvarig. Det forteller hun om i boken om Pett.

“En deilig dag hadde han. Den neste blev han kjørt ned av bil da han hentet posten, kom hjem med ødelagt øie, og så sparte vi ham for lidelsen. Han fikk morfin og kloroform til han sovnet inn i døden.”

Året etter, på Fridtjof Nansens fødselsdag 10. oktober i 1937 utgir hun en bok på 27 sider om hunden på Jacob Dybwad Forlag. Denne dagen ville Nansen blitt 76 år, og overskuddet går til arbeidet han startet ved Nansen Office i Genéve.

Boken kostet 3 kroner, men de som ville ha en av de første 100 bøkene innbundne og signert, måtte betale 10 kroner. I Aftenposten annonserer forleggeren med at “overskuddet i sin helhet tilfaller Nansen Office. Enhver kjøper av boken vil derfor bidra sin skjerv til Nansenkontorets hjelpearbeide for flyktninger.”

Boken har politiske betraktninger og trekker paralleller mellom flyktningenes situasjon, og hundens uttrykk. Kanskje er det egne følelser forfatteren forteller om når hun beskriver flytting og lengsler:

“Ja, det (Pett) var godt selskap! Ingen har prøvd det bedre enn jeg, da jeg efter min manns død måtte reise fra Polhøgda og prøve å ta op livet og hverdagen her på gamle forsømte Håkavik.

Pett kjedet sig – han lengtet efter sine og mine venner fra Lysaker. Og det var rørende hvor lykkelig han blev da en av hans kattevenner ankom, eller vi fikk besøk av Lysaker-venner. Han kunne stå og stirre lengselsfullt mot veien. Kom så noen, men bøyde av til naboen, var hans resignerte skuffelse vond å se. Men kom det folk hit, var han lykkelig.”

Sigrun Nansen med venner i hagen på Håkavik

Hun forteller at hunden guidet gjester og viste frem dyra på gården, kuene, kalvene, grisene, gjessene, endene, hønsene. Han “snakket” med høi fin fiolinstemme. Og han kunne til og med hente posten. Hunden var nok usedvanlig lydig, selv om han i sin tid som jakthund nektet å hente ender Fridtjof Nansen hadde skutt, så herren selv kastet klærne, svømte ut i det september-kalde vannet og hente fuglene selv. Men på Håkavik fikk den veloppdragne hunden en uvane:

“Han maste eller tigget aldri. Han spiste ikke sukker eller kaker (dog, det fordervet jeg da vi kom til ensomme Håkavik. Jeg likte å ha ham ved bordet, og vår tetime nød vi sammen ved peisen eller på havetrammen. Han fikk da sin rettmessige kakedel og tagg ikke om mer). “På motstående side er det bilde av hund og eier på solskinns-trappen på Håkavik, under er det skrevet: “5 o’clockté.”

Etter at hunden dør 12 år gammel ved juletider 1936, hører Sigrun Nansen ektemannens etterfølger i Folkeforbundet, Michael Hansson (1875-1944) tale. I januar foredrar han om lidelser i verden ved Geografisk Selskap i Oslo. Der ber han om støtte til Nansen-hjelpen. Sigrun Nansen beskriver hvordan hun tar imot utfordringen:

“Hundens lidelse og død smeltet sammen med de millioner av ulykkelige som kanskje kunde hjelpes og reddes. Uten tanke på offentliggjørelse begynte jeg å skrive om Pett – “.

Hun gjengir også Hanssons beskrivelser av elver som gikk røde av blod, barn som plages i hjel av tyrkiske eller kurdiske unge gutter. De går barføtte, sultne og tørste, noe er også nakene. “For å frelse barna fra de verste lidelser kastet mange mødre dem i brønner eller elver, eller de bad kurderne besørge henrettelsene.”

Sigrun Nansen sier Nansen Office kan være stolte av sin virksomhet, da de kjempet for å stanse utvisningene, av folk som ikke har noe land å sendes til.

“Uretten som har vært øvet mot titusener av mennesker på dette felt, er så dyp og skjærende at bare det å få lov til å være med å bekjempe den, gjør livet verd å leve… Man har i det uendelige diskutert spørsmålet om hvad menneskerettighetene egentlig omfatter, men det er blitt forbeholdt det 20de århundre efter Kristi fødsel å nekte menneskene rett til overhodet å eksistere, til å finne en flekk på jorden hvor de har lov til å oppholde seg, med mindre de er født med et tykt dokument og helst da et regulært pass i hånden. Store skarer er ennå i dag på stadig vandring fra land til land, jaget fra det ene sted til det annet.”

I 1922 fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris for identitetspapiret som åpner for reise, jobb og bolig for flyktninger. Det kalles Nansenpasset og er grunnlaget for dagens flyktningpolitikk.

Brannen

8. januar 1957 brenner det på Håkavik, og Sigrun Nansen dør av røykskader. Dagen etter slår flere aviser opp dødsbrannen som toppoppslag, blant annet Dagbladet: [27]

“Branntragedien i Asker: Fru Nansen løp inn igjen og ble kvalt av røyken. Stigen til soveværelset knakk. Werenskiold-maleri og verdifulle bøker sterkt skadet.”

Oppslaget er illustrert med portrett av avdøde, det brannherjede huset og av den ødelagte stigen. I brødteksten kan vi lese:

“Den 88 år gamle Sigrun Nansen, enken etter Fridtjof Nansen, kunne vært reddet ut av det brennende huset sitt om ikke en stige som ble satt opp mot vinduet til soveværelset hennes i annen etasje knakk, da en av de som bodde hos henne på Håkavik forsøkte å redde henne.

Da (Nils) Sørhaug bare hadde fire trinn igjen til han var oppe i vinduet der fru Nansen stod og ropte om hjelp, knakk stigen. Fru Nansen ble redd og forsvant inn i røyken. Da redningsmannskapene kom seg opp i annen etasje ble hun funnet på værelset over stua der det begynte å brenne. Hun ble straks båret over til forpakterboligen der hun døde. Legene kunne bare konstatere at brannen ble for mye for den 88 år gamle kvinnen.

Brannen begynte klokka 22.15. Forpakteren hørte rop om hjelp fra hovedbygningen på Håkavik i Vollen i Asker og løp ut. Han merket at det brant i en fløy mot sjøen og fikk i all hast satt opp en stige til annen etasje. Fruen ville ikke gå ned stigen da den knakk, løp over til sitt soveværelse som ikke var truet, over til et tomt pikeværelse, der hun hadde stupt da brannvesenet klarte å trenge seg inn i den røykfylte boligen. ”

Etter en time fant brannvesenet også katten Francis og hunden Brakar, begge livløse. Dagen etter kommer kriminalteknikere for å finne brannårsaken. “Som nevnt var det ikke ovn i det værelse der det tok fyr, og fru Nansen var meget forsiktig med ild. En elektriker hadde arbeidet med å legge om det elektriske anlegget i huset, men hadde visstnok ikke gjort noe i biblioteket.”

Forpakter Johan Strømnes forteller til Aftenposten at han hørte på radio ved 22 tiden da fru Nansen ropte om hjelp fra sitt vindu i annen etasje: “Det brenner, det er så voldsomt meget røyk her, se efter om det brenner noe sted!

–Vi så straks at det brant i villaens nordside, og fikk reist en stige opp til det vinduet hvor fru Nansen stod. Vi bad henne straks om å komme til oss, så ville vi få henne ned stigen, men det ville hun ikke.

Hun bad meg sprenge inngangsdøren fordi det var en del røk i gangen. Hun ville ikke gå ut på gangen før døren var åpnet, slik at det var fri adgang ut.”

Denne dødsannonsen[28]  rykkes inn i flere aviser av Gudrun Sandberg (1887 – 1957), som var gift med Sigruns avdøde bror, Herstein (1878 – 1952) og av Hans Prydz (1856 – 1957), som var gift med Sigruns søster Inger (1875 – 1935):

“Vår meget kjære svigerinne

Sigrun Nansen

Født Sandberg,

Døde 8. januar 1957, nær 88 år gml.

Gudrun Sandberg

Hans Prydz”

I nekrologen i Dagbladet [29] beskriver signaturen J henne som “den lille dronning ute på Håkavik”, en livlig og velkjent personlighet i distriktet, et jordnært kultursentrum i bygda, som var glad i dyr. Og hun siteres på sitt eget utsagn om at en kan bare elske en ku!

Og hun beskrives som hele landets eiendom som hustru for Gerhard Munthe og for Fridtjof Nansen som sekretær, reisefelle, vertinne, diplomat og livsledsager.

“Men så merkelig er denne verden likevel at hun nådde aldri inn i “Hvem er Hvem” spaltene, for vi lever i et mannssamfunn. Det visste hun så inderlig godt. Hver gang en journalister nærmet seg, ble hun nesten panikk-engstelig for det mest fryktede av alle spørsmål: De var gift med Nansen!”

 

 

Noter:
[1] Budstikken nr. 144 9.12.1957
[2] Werner Werenskiold (1883 – 1961) var sønn av Nansen-parets venn og Lysaker-nabo, maleren Erik Werenskiold. Han var professor i geologi, og hans mentor under studietiden var Fridtjof Nansen.
[3] A-magasinet 28.1. 1933
[4] Karin Berg: Fridtjof Nansen og hans kvinner, side 128.
[5] Grunnboka for Asker kommune, digitalarkivet Gnr 67 Bnr 37 Håkavik, Håkavikveien 7. Kjøpet inkluderer også rett til vann og vei. I grunnboka står det at selgerens navn er J. A. Granslund. Det er blitt tolket som Granlund, blant annet av Karin Bergs bok Fridtjof Nansen og hans kvinner. I folketellingen for 1910 står Johan Alfred

 

Granlund som hagebruk- og isarbeider, og gift med Anne Granlund. Han ble regnet som en av pionerene på hagebruk i Vollen og dyrket bær i stor stil i følge Vollen vel (1980).

10.1.1958 kjøper Asker kommune stedet via arving og nevø dr. Peter B. Prydz for 198.000 kroner. Arealet er da på 25.341 da og omfatter Bnr 44, 63, 66 og 37.
[6] Asker kommune saksnr. 18/434
[7] Asker og Bærums Budstikke 3.12.1930.
[8] A-magasinet 28.1.1933, side 16, 17 og 18
[9] A-magasinet 28.1.1933
[10] Aftenposten 26. januar 1933, side 16
[11] Epost fra Eyvind Krogh 16.12.2019
[12] Karin Berg, Fridtjof Nansen og hans kvinner, s 128
[13] Samtale 15.12.2019
[14] Sigruns morfar er Jens Lemmich Dahl (1796 – 1855)
[15] Agnes Eriksen (1910-1999) fra Bjerkås
[16] Budstikka 11.12.1996
[17] To brev fra Sigrun Nansen til Randi Buchwaldt i Danmark, det ene datert 8.12.1947, scannet epost 23.12.2019
[18] Karin Berg. Fridtjof Nansen og hans kvinner, s. 128
[19] Budstikka 1.4.2016 s. 30 og 31
[20] Budstikka 1.4.2016 s. 30 og 31
[21] Aftenposten 11.9.1936
[22] Lord Robert Cecils far var tre ganger statsminister i England. Selv var han parlamentsmedlem og arbeidet for det engelske utenriksdepartementet under 1. verdenskrig. Fikk Nobels fredspris i 1937 for arbeidet i Folkeforbundet. Robert Cecil (1804 - 1958) ble 94 år.
[23] Philip John Noel Baker (1889 – 1982) ble valgt av Labour til det britiske parlamentet. Han hadde flere ministerposter fra 1945 til 1951. Han var diplomat, med å danne Folkeforbundet og var Nansens sekretær. Han fikk OL-sølv i Friidrett og Nobels fredspris i 1959. Han var på Håkavik flere ganger, blant annet 14 dager i august 1938.
[24] Aftenposten 11.9.1936
[25] Stiftelsen norsk Okkupasjonshistorie, 2014
[26] Aftenposten 11.9.36
[27] Dagbladet 9.1.57
[28] Aftenposten 15.1.1957 s. 10
[29] Dagbladet, januar 1957