Tekst: Amund Utne

Lars og Ragnhild var mine besteforeldre på farssiden. En arkitekttegning fra 1908 indikerer at huset ble bygget i perioden 1908–1910. Aarstads engelske ektefelle flyttet ifølge min farmor tilbake til England etter ektemannens død. Ved siden av selve huset etterlot hun seg snøklokker, gravmyrt og roser som fremdeles vokser der.
Denne eiendommen med gårdsnummer 30 og bruksnummer 4 i Asker ble opprinnelig skilt ut fra Hvalstad gård i 1874. Kjøper var apoteker Harald Thaulow, far til maleren Frits Thaulow.

Thaulow og Solhøi

Harald Thaulow, en av Kristianias markante personligheter, var på utkikk etter en eiendom på landet. Drammensbanen ble åpnet i 1872, og Hvalstad var kommet innenfor praktisk rekkevidde. I 1874 ble eieren av Hvalstad gård, Martin Danielsen, enig med Thaulow om å selge et område litt nedenfor gårdshusene i retning Ravnsborg.
Apoteker Thaulow hadde mange jern i ilden. Han var kjemiker og farmasøyt, underviste på Universitet og drev Løveapoteket i Kristiania. Det siste skaffet ham betydelige inntekter som han brukte til investeringer og støtte til kunst og vitenskap. Han var aktiv i offentlig debatt, ofte i konflikt med sine apotekerkollegaer, og han hadde omfattende kontakt med vitenskapsmenn og kunstnere.

En bekjent av ham var en annen som hadde fusket noe i apotekerfaget, Henrik Ibsen. Dr. Stockmann i Ibsens stykke, En folkefiende, sies å ha Thaulow som rollemodell eller i hvert fall å ha lånt personlighetstrekk fra ham.
Det var ikke første gang Thaulow hadde anskaffet seg et sted på landet. I 1855 kjøpte han landstedet Bloksberg. Dette stedet fikk senere adressen Skovveien 35. Litt lenger ut av byen kjøpte han i 1866 en del av Store Frøen gård. Han kalte stedet for Volvat som er Tavlov lest bakvendt, stedet i Danmark hvor familien hadde sine røtter. På Volvat bygget han to hus, hovedhuset Solhaug og gjestehuset Solbakken, i dag henholdsvis Thaulows vei 4a og Sørkedalsveien 31.
Han forkjærlighet for «sol»-hus gjorde at eiendommen på Hvalstad ble kalt Solhøi.

Omreisende maler

Frits Thaulow, sønn til Harald Thaulow var også kjent på Hvalstad – ikke overraskende hvis han hadde vært med sine foreldre på ferie. Frits Thaulow giftet seg i 1886 med Alexandra Lasson, søster til blant annet Oda Krogh og Bokken Lasson. Frits og Alexandra Thaulow slo seg først ned på Grini gård i Bærum. Men Frits var stadig på utkikk etter nye motiver. Det førte blant annet til at de flyttet til Hvalstad et stykke ut i 1891 og ble der til mars 1892. Det resulterte i flere malerier, blant annet et vinterbilde av snødekte jorder foran Øvre Solstad gård med Skaugumsåsen i bakgrunnen, og et bilde av Ravnsborg landhandel.
Det passet nok best for Frits Thaulows ambulerende natur å leie seg bosted. lfølge Karl Nilsen bodde paret først en periode på Ravnsborg gård hvor det var gjestgiveri, før de flyttet til Hvalstad gård. Nilsen skriver følgende: «Thaulows hjem på Hvalstad gård hos Alexandra og Frits var smakfullt innredet. I storstuen hang kostbare gobeliner. Det var antikviteter og merkelige ting fra det store utland, - ikke minst hans skisser og malerier.»

Grønt i grønt

Men dette er ikke eneste beretning om Thaulows opphold på Hvalstad gård. Sønnen til Alexandra og Frits, Harald Thaulow, oppkalt etter sin farfar, skriver i sine erindringer: «Fire år gammel (i 1891) faller jeg i brønnen og Werner Werenskiold (sønn av Erik Werenskiold og senere professor), noen år eldre, trekker meg opp. Vi bor på Hvalstad gård og det er fest for «Lysakerkretsen» – Erik og Sofie Werenskiold, Eilif og Magda Peterssen, Gerhard og Sigrun Munthe, Fridtjof og Eva Nansen er med i klikken, til stede er også malerprinsen Eugen. Det serveres «grønn» middag på grønn duk, horngjelen har grønne ben, oksesteken er grønn av remoulade, grønn iskrem, rhinskvin i grønne glass, negertjeneren Georges har grønne vanter, men det forlyder intet hvordan det ble ordnet med rødvinen. Werner bærer meg dryppende rundt bordet og sier «jeg letta’n opp».»

Målkroken

Solhøi gikk på et tidspunkt ut av familien Thaulows eie uten at det har vært mulig å fastslå mer presist når dette skjedde. Av en tinglyst erklæring fra 1898 om avståelse av grunn til telegraf- og telefonstolper fremgår det at Helga Grønnerød er hjemmelshaver. Folketellingen i 1900 sier at jernbanekontrollør Karl Jensen med familie bodde der. Adressen til gårdsnummer 30/4 er oppgitt som «Grønnerød af Hvalstad». Ifølge folketellingen i 1910 bodde en handelsreisende, Ludvig Werner-Olsen, med familie der. Begge disse var øyensynlig leietakere. I det første ti-året av 1900-tallet var det flere eierskifter inntil mine besteforeldre kjøpte eiendommen i 1912.
Før det, antagelig fra 1908, hadde Ragnhild (1869-1954) og Lars Utne(1862-1922) bodd litt lenger opp på Hvalstad i den såkalte Kunstnerdalen. De hadde leiet seg inn i et hus rett nedenfor Garborgs, på eiendommen hvor Haugdals landhandel i sin tid lå. Da var de midt i Målkroken som området også ble kalt på grunn av alle landsmålsfolkene som bodde i området: forfattere, skribenter og teaterfolk som ved siden av Arne og Hulda Garborg omfattet folk som Rasmus og Marta Steinsvik, Rasmus Løland, en stund Ivar Mortensson-Egnund og etter hvert Edvard Drabløs. Også Jo Visdal fra Vågå bodde der. Han var som farfar, billedhugger. De hadde begge gått på Den Kongelige Tegneskole i Christiania og hadde i en periode delt hybel i Teatergaten, nærmere bestemt i nr. 6. Det er ikke usannsynlig at det var Visdal og kanskje Garborg, som satte dem på ideen om å flytte til Hvalstad. Selv hadde de bodd der henholdsvis siden 1901 og 1897

Askerkretsen

Som en av samtidens fremste forfattere og intellektuelle var Arne Garborg en naturlig sentral skikkelse i det som også er blitt kalt Askerkretsen. Han og ektefellen, Hulda, tok initiativ til etableringen av Det Norske Teatret der hun var første styreleder. Ved åpningen av teateret i 1913 var første forestilling Jeppe på Bjerget der teksten var på landsmål ved Arne Garborg og iscenesettelsen ved Hulda. Hun var også forfatter og drivkraft for å fremme tradisjonell norsk folkekultur som folkedans og folkedrakt.
Rasmus Steinsvik startet sammen med Garborg avisen Den17de Mai. Med Steinsvik som redaktør publiserte avisen tekster der landsmål var hovedmålet. I en periode var avisen en av de største i landet. Marta Steinsvik hadde mangeårige studier i medisin og teologi, var forfatter og oversetter av utenlandske verk til landsmål. Rasmus Løland var forfatter, også på landsmål, spesielt kjent for sine barnebøker. Edvard Drabløs var skuespiller – i en årrekke knyttet til Det Norske Teatret. Ivar Mortensson-Egnund var, sammen med Garborg, en av de fremste forkjemperne for bruk av landsmål gjennom oversettelser og eget forfatterskap.

Kunstnerdalen

Også andre kunstnere bosatte seg i området, og betegnelsen Kunstnerdalen ble etter hvert tatt i bruk. Erik Lie bodde like ovenfor Garborgs. Han var journalist og forfatter og sønn av forfatteren Jonas Lie, en av de «fire store» ved siden av Ibsen, Bjørnson og Kielland. Erik Lie tok initiativ til stiftelsen av Den norske Forfatterforening i 1893 med Arne Garborg som første formann. Forfatteren Johan Bojer flyttet til Kunstnerdalen i 1914. Og selvfølgelig var det Otto og Tilla Valstad som hadde eiendommen som nå er Asker Museum. Tilla var forfatter, lærerinne og journalist. Otto tegnet og malte og sammen sørget de for den samlingen av hus og gjenstander som nå utgjør museet. Til kretsen hørte også maleren Gustav Wentzel og hans kone Kitty. Hun var litt av hvert, billedhuggeraspirant, journalist, forfatter og skuespiller. De bodde riktignok litt lenger unna, nærmere bestemt i Asker sentrum. Også litt unna, på Landøya, holdt i perioder Kristofer Uppdal til. Han var blant annet litteraturkritiker i Den 17de Mai og skrev det største romanverket som noen gang er skrevet på norsk, Dansen gjennom skuggeheimen.

Villa Solhøi

Ved mine besteforeldres overtagelse av eiendommen fikk den tilbake sitt opprinnelige navn fra Thaulows tid, Solhøi, eller nærmere bestemt Villa Solhøi.
Lars Utne kom fra et lite bruk på Utne ytterst på Hardangerhalvøya der hans far, Jørund Utne, livnærte seg som bonde og snekker. Lars hadde nok foretrukket Solhøgda eller noe lignende fremfor den daværende riksmålsformen, Solhøi. Som harding lå naturlig nok landsmålet ham nærmere, og dessuten hadde han jo nettopp bodd i Målkroken.

Familie

Lars Utne giftet seg i København i 1887 med Elisabeth Semb. Av deres fire barn var det bare to som vokste opp, Frithjof og Borghild. Borghild ble gift med Didrik Munch som drev Munchs pensjonatskole på Blommenholm. 
Frithjof hadde en ganske annerledes karriere, som sjømann, skipsfører og mottaker av Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse, for sin innsats under 2. verdenskrig.
Lars Utnes ekteskap med Elisabet Semb ble oppløst i 1899. Året etter giftet han med Ragnhild Hafslo Qvam. Noen år senere slo de seg ned på Hvalstad. De fikk to barn, min far, Jørund, og min tante, Brita. Far etablerte med tiden et mindre gartneri på Solhøi. Det var her jeg vokste opp og fremdeles holder til. Min tante, Brita, ble gift med Finn Hiorthøy, senere høyesterettsdommer.

Velutdannet farmor

Min farmor var født i Kristiania, datter av skolebestyrer Peter Qvam som drev Maribo Gades Latin- og Realskole. Qvam var aktiv i datidens skoledebatt og var i 1875 den første som lot ei jente få avlegge middelskoleeksamen. Og han var den første som arrangerte et barnetog på 17. mai med elever fra sin egen skole. Det var i 1869. Han hadde støtte fra Bjørnstjerne Bjørnson som ved siden av å være en venn, også var timelærer på skolen.
Med denne bakgrunnen var det ikke så overraskende at farmor skaffet seg mer skolegang enn hva som var vanlig for jenter på den tiden. Bare ved en lovendring i 1882 var det mulig for jenter å ta artium. Samme år avla den første kvinne, Cecilie Thoresen, studenteksamen. Farmor gjorde det samme i 1887.
Ekteparet på Solhøi arbeidet begge i Kristiania, Lars på Kunst- og håndverksskolen og Ragnhild i Justisdepartementet hvor hun hadde begynt i 1891. Dette betydde tok de toget til og fra byen. Kjell Hvalstad fortalte meg at de var lett gjenkjennelige når de utpå ettermiddagen kom hjem og spaserte ned til Solhøi; Lars et stykke foran og Ragnhild et stykke bak, dårlig til bens.
Min tante Brita fortalte at hun som jente noen ganger var med sin mor på besøk hos Hulda og Arne Garborg. Større kontrast mellom to ektefeller hadde hun ikke observert. Arne var taus og introvert om han i det hele tatt viste seg fra skrivestuen sin. Hulda var den rake motsetning, utadvendt, pratsom og full av ideer.

Lars Utnes arbeider

Lars Utne viste tidlig evner i treskjæring. Et eksempel på dette fikk jeg se da jeg i 1953 dro på sykkeltur med to kamerater fra Hvalstad til Utne. På et besøk hos en eldre slektning ble jeg stilt foran en rytterfigur som Lars Utne hadde skåret ut som guttunge. Den så fin ut.
Lars Utne gikk i treskjærerlære hos Lars Kinsarvik. Men med støtte fra noen bedrestilte Kristiania-borgere, som hadde tatt inn på Utne Hotel (i drift fra 1722) og sett hans ferdigheter, flyttet han 18 år gammel til Christiania og begynte på Den Kongelige Tegneskole. Billedhuggerne Brynjulf Bergslien og Mathias Skeibrokk var hans lærere. Lars hadde studieopphold i Paris og København og arbeidet fra 1888 til 1896 i Tyskland med dekorative arbeider blant annet til Riksdagsbygningen og Keiserslottet i Berlin og Konstitusjonsdomstolen i Leipzig.
Etter at han kom tilbake til Norge i 1896, utførte han i samarbeid med arkitekt Henrik Bull en rekke arbeider på Nationaltheatret både ute og inne. Gavlen på inngangspartiet illuderer Sigurd Fåvnesbanes død. Høyt oppe på taket er det plassert en løve og en tiger, begge i bronse, og begge holdt i tømme av unge gutter, en allegori over kampen mellom kultur og natur.
Inne i teatret er det en rekke figurer i foajeen som representerer hva man opplever i et teater: drama, komedie osv. Kvinnefigurer under himlingen i teatersalen og atlanter og karyatider, bærende søyler i form av henholdsvis manns- og kvinneskikkelser, omgir kongelosjen og fremmedlosjen.

"Gutten med beltet"

Lars Utne utførte også flere arbeider på andre offentlige bygg som var under oppføring, slike som Historisk museum, Justisbygningen (nåværende Høyesterett) og Norges Bank (det nåværende Museet for samtidskunst). Han laget en statue av Fridtjof Nansen og en rekke byster eksempelvis av Marcus Thrane i Folkets Hus i Oslo og odelstingspresident Lars K. Liestøl i Stortinget. Et portrettrelieff av Keiser Wilhelm II finnes på en bautastein i Parken i Ålesund. Gravmonumentet «Fred» på brukseier Martinsens gravsted på Nordre gravlund i Oslo, og relieffet av Harald Hårdråde som står på plassen med samme navn i Oslo, var også viktige arbeider. Ikke minst må nevnes «Gutten med beltet», hans mest kjente verk der inspirasjonen kom en morgen han så min far som ung gutt vri litt på kroppen for å få beltet på plass.

Originalen er i Nasjonalgalleriet og en kopi står utenfor Hardanger Folkemuseum på Utne. Nevnes kan også en meget stor bordoppsats i sølv med forskjellige ornamenter og figurer som representerer gamle norske konger. Dette var en gave fra «Damer i Kristiania med omegn" til Dronning Maud i forbindelse med kroningen i 1906. Den ble laget i samarbeid med Torolf Prytz, innehaver av sølvsmedfirmaet Tostrup. Hele saken er cirka tre meter lang, veier 103 kilo og er i jevnlig bruk på Slottet.
Frem til sin død var Lars Utne overlærer i modellering ved Den Kongelige Tegneskole, fra 1911 med nytt navn, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Arbeider i Villa Solhøi

Arbeider etter Lars Utne hadde vi noen få eksemplarer av i huset på Solhøi. Det var et lite portrettrelieff av Kong Haakon og Dronning Maud, ovalt i formen og støpt i jern. Et annet portrettrelieff i gips var av far som barn. Et tredje i bronse forestilte Leda og svanen basert på myten fra gresk mytologi der Zeus i skikkelse av en svane forfører Leda. Oppe på et skap i stuen stod det en liten vakker bronsefigur av Lars Utnes trofaste grevlinghund. På loftet var det to litt bortgjemte kvinnebyster. Den ene i gips er senere gitt til Asker Museum. Den andre i stivnet leire forestiller farmor. Den var nokså skadet, men er blitt restaurert.
Utenom disse hadde vi en god del fotografier av ulike skulpturer, både Lars’ egne og andre han hadde hatt med seg fra utlandet.

Mindre kjente arbeider

Det var også bilder av Lars Utnes arbeider som få eller nærmest ingen kjenner til. I 1914 ble det arrangert en stor jubileumsutstilling i Frognerparken i Kristiania. Man hadde tatt inspirasjon blant annet fra Verdensutstillingen i Paris i 1889 som markerte hundre år siden den franske revolusjonen. I Kristiania var det hundre år siden Grunnloven ble vedtatt.
Det ble uansett en storslått utstilling som skulle vise den selvstendige nasjonens utvikling innen kunst og kultur, samfunns- og næringsliv. En stor bygningsmasse ble reist. Det ble i tillegg laget en fornøyelsespark og satt opp en negerlandsby med innfødte afrikanere, det siste også etter fransk inspirasjon, om ikke akkurat etter dagens normer. I selve utstillingsområdet var det satt av plass til en skulpturavdeling med Jo Visdal som arrangør. Han hadde selv flere arbeider der. Det samme hadde Lars Utne. Én statue illuderte Harald Hårfagre, en annen Harald Hårdråde og to andre håndverk og industri. Etter at utstillingen var over, ble alle bygningene tatt ned og i hvert fall Lars Utnes skulpturer gikk tapt, men fotografiene er beholdt.

Kongens gaver

På veggen hjemme hang det også et bilde av en vikingstatue i sølv. Denne ble gitt som gave fra Kong Haakon til svigerfaren, kong Edward VII av Storbritannia, i forbindelse med sistnevntes offisielle besøk til Norge i 1908. Det var også et fotografi av en annen sølvstatue som forestilte Magnus Lagabøter. Også denne statuen var en gave fra Kong Haakon, i dette tilfellet til den franske presidenten, Armand Fallières, ved hans offisielle besøk senere samme år. Også disse fotografiene er bevart. Bevart er også en chapeau claque – en sammenleggbar flosshatt som, hvis det var behov for det, kunne holdes under armen når man var på slottsball.
Lars likte godt å gå på rugdejakt i skogen på Vakås. Noen ganger reiste han bort på jakt eller rekreasjon. Av noen etterlatte brev ser jeg at farmor er bekymret for hans helse, noe hun kunne ha god grunn til å være da han i 1922 døde under et slikt opphold på Larkollen. Dette året var det hundre år siden Peter Qvam ble født. Noe av det siste Lars Utne gjorde, var å lage bysten av sin svigerfar.
På Lars Utnes eget gravsted på Vestre Gravlund i Oslo ble det reist en granittstøtte med et relieff av ham utført av den tidligere eleven, billedhuggeren Thorbjørn Alvsåker. Her ligger også farmor og mine foreldre begravet.
Tilla Valstad omtaler Lars Utne som «en fullblods kunstnersjel i fyr og flamme for det han elsket og hatet». Og hun fortsetter: «Til siste stund var han en harding og nasjonal til fingerspissene». Det skulle passe bra i Målkroken. Tilla forteller også at «han danset springar med Hulda Garborg og løftet henne høyt til værs». Det passet sikkert også bra. Og det var sikkert uten chapeau claque!

Amund Utne født 1940 er Lars Utnes barnebarn. Han er utdannet økonom, har hatt mange oppdrag for EFTA og vært ekspedisjonssjef i Finansdepartementet. Han har publisert flere artikler i fagtidsskrifter. Utne er bosatt i Smedsvingen på Hvalstad ved siden av sin farfars hus som fremdeles er i familiens eie.

Artikkelen ble første gang publisert i Årbok for Asker og Bærum historielag 2021

Viktigste kilder
- Per Vesterhus: «Hvem var modell for Dr. Stockmann?», Tidsskrift for
  Den norske legeforening, utgave 24, 14. desember 2006.
- Frithjof Utne: «Under tolv flagg», Oslo 1962
- Vidar Poulsson: «Frits Thaulow», Kunstfirma B. A. Mathisen, Oslo 1992.
- Karl Nilsen: «Blant kunstnere i det gamle Asker», side 85/86,
  Asker og Bærum Historielag, 1979, utgitt i ny utgave i 2019.
- Harald Thaulow: «På vidvanke gjennom livet», Oslo 1958.